Friday, February 15, 2008

The last innlegg...

En siste avrundingsblogg her fra hotellet hjemme i Oslo, med det mest positive raskt oppsumert og litt om hva ting strandet på til slutt.

Thaimassasjen var bra. Bra nok til å være verd en tur i seg selv. Ta en måneds helseopphold på Koh Chang og ta 2 timers Thaimassasjer f.eks. hver tredje dag hos ett massasjemenneske du og din kropp har funnet tonen med og klarer ha tillit til, på tross av at det der og da kan gjøre veldig vondt. Du får gammelt blod som har ´satt seg fast´ i musklene i omløp igjen og det forsfrisker både fysikk og psyke samtidig som kroppen sakte blir mer fleksibel.

Varmen var deilig. Endelig slapp kroppen selv å produsere all varmen som må til for å holde den i gang, Det kommer like mye varme utenifra. Deilig.

Jungelen var en opplevelse. Man fikk kjenne litt på gamle urinnstinkter hos en selv som nærmest ligger brakk i det moderne samfunnet. Særlig ting som vaktsomhet og å trå forsiktig der man er ukjent. Og, hvis det ble nødvendig å kommunisere uten bruk av ord i det hele tatt, for å, siden man ikke var sulten, så sterkt som mulig signalere at man ikke er en fiende selv om man er inntrenger, samtidig som man er på vakt ovenfor det man møter i tilfelle det er sultent nok til å se på deg som mat.
Heldigvis ble det ikke mange sånne situasjoner for meg.

Men jeg gikk meg vill i og satte meg fast i deler av jungelen som kulturen der borte var.

Jan, en Belgier som har vært lenge der nede fortalte noe som jeg forsåvidt hadde hørt før, men glemt:
Å ikke miste ansikt er svært viktig for Asiatene, deriblandt Thaiene.
Hvis en Thai blir spurt om veien ett eller annet sted og ikke vet riktig svar vil han heller finne på noe enn å innrømme at han ikke vet veien. Å innrømme noe slikt ville være å miste ansikt ovenfor den som spør.
For meg som er født og oppvokst i Vesten, Norge er det nærmest motsatt, at det å med vitende vilje gi noe som sikkert er feil svar definitivt er å miste ansikt, når vedkommende finner ut at det er feil, men slik er det altså ikke for dem, og det var disse mekanismene jeg ble sittende fast i.

Så den store tabben min var nok å ikke insistere på at Vara og jeg skulle bo hver for oss og heller betale for det, selv om det ville kostet mer. Dette gjorde at alle folk omkring oss tok oss for å være ett kjærestepar enda jeg ved enhver anledning fortalte alle omkring meg og henne at det ikke var tilfelle og hun bekreftet det. Jeg valgte faktisk Vara nettop litt fordi jeg ikke var tiltrukket av henne, samtidig som jeg følte å se ett potensiale som fortjente å bli realisert. Om Vara hadde muligheten eller viljen til å hjelpe meg å stresse at vi ikke var kjærester vet jeg ikke, vi var hjertens enige om at vi ikke var det hver gang jeg tok en prat med henne om det og hun påstod aldri noe annet, hvertfall ikke på Engelsk.
Men likevel må folk ha trodd og konkludert sitt, for når jeg trakk meg mer tilbake fra Vara og Cafeen boblet det frem at det at jeg ikke var det og viste meg sammen med Vara like mye som før var ett stort problem, både for Vara og Mr. Ped og Lek´s familie. De mistet ansikt fordi konensus oppfatning om meg og Vara, som de jo måtte gå god for, ikke lenger stemte med det som var min oppførsel, uten at noen kunne forklare det. Det eneste som var ´godkjent grunn´ til at jeg ikke synes sammen med Vara, gjerne på Cafeen, og minst hver dag var at jeg hadde reist til Norge, noe jeg dermed nå har gjort.
Hva konsekvensene for meg hadde vært hvis jeg hadde protestert og krevd min frihet, jeg hadde tross alt betalt for hele opplegget, vet jeg ikke. Hadde jeg vært vrang lenge nok, særlig etter at Mr. Ped hadde tatt en liten prat med meg om disse tingene, er jeg redd jeg kunne blitt rammet av litt ´bad luck´ akkopagnert av lyden av en sene som rives av eller ett ben i kroppen som knekkes, uten at jeg hverken er sikker på det eller vet om noen måte jeg kunne funnet ut av det på annet ved å prøve. Oppveksten min har lært meg å krisemaksimere for sikkerhets skyld så det er slett ikke sikkert det er noe i det jeg følte, men jeg følte det og så ingen annen mulighet til å få tilbake tryggheten på mine omgivelser enn å flytte meg hit hvor jeg kjenner og forstår dem.
Dermed er jeg her og dermed rundes denne bloggen av, om enn litt brått.

Jeg er på ingen måte uvenner eller nærer negative følelser for Vara eller noen av de andre og kommer helt sikkert til å reise ned dit igjen, men denne gangen som turist og ikke med sterke ønsker om å lære eller finne ut noe om noe jeg ikke forstår, selv om jeg er uvurderlig takknemlig for å ha opplevd det jeg har.

Rett og slett, takk for nå, og hei og hå, i neste blogg....
:-)

Atle

Saturday, January 26, 2008

Ute etter Cola mot fyllepsyken

Hei.
En liten dramatisering av gårsdagens indre liv:

-

De sier at Coca Cola er stabiliserende etter å ha vært på fylla, så siden jeg har vært på fylla natt til i dag, hvilt i hele dag og mørket nå faller på her i jungelen føler jeg at det er passende tid til å teste ut det.. De bilalarmlydlignende eller hvinende og blodsugende flygende innsekter våkner og skal finne hverandre og kose seg eller finne meg og spise, da passer det bra å gå ut og sjenke de litt alkoholholdig blod.
Her hvor kristendommen flere ganger har måttet gi tapt har Coca Cola Company hvertfall klart å holde fortet, så jeg regner med at familien som av økonomisk nødvendighet bor i og driver matbutikken som er åpen hvis de ikke sover alle sammen har en boks selv om det sikkert gir dem ubehagelige assosiasjoner i retning av nokså nylig krig og ødeleggelse bare timers reise herfra.

Det er tydeligere og tydeligere for meg at mye alkohol brått når man ikke er vant med det aller først bedøver de høyeste, mest etiske og de mest fornuftige deler av hjernen, mens de motoriske eventuelt blir bedøvet senere, for igjen har jeg gjort ting i fylla som jeg ikke engang ville kommet på eller vurdert i edru tilstand.

Og nå får jeg altså litt av straffen fordi jeg må tusle alene gjenom mørket langs asfaltveien igjennom betongkonstruksjonene og blikkskurene de ca. 300 meterne det er til butikken med Colaboksen, samtidig med at de tidligere bedøvde delene av hjernen litt etter litt begynner bli klare nok til å tygge på og konkludere omkring hva jeg har gjort i natt og hvor lite kompatibelt det egentlig er med at jeg er hvit, og fremmedkulturell gjest i dette landet.

Hadde man kunnet materialisere angeren jeg føler hadde jeg kunne sendt den ned for å kjøpe, eller, som rike jeg føler det, hente Cola. Istedet må jeg selv ta på meg underbukse, sort shorts og hvit ermeløs helsetrøye og rusle ned.
Heldigvis er det slak nedoverbakke og ingen hull eller ujevnheter i veien, ingen svinger engang, så jeg har en mulighet til å klare å balansere både kropp og all anger uten at det skjer noe som går ut over noen. Og hvis jeg er snill, stille og forsiktig i butikken, finner Colaen og noe til jeg vil ha men ikke vet helt hva er enda, får kontakt med og er ydmyk mot noen som kan ta imot pengene det koster, jeg forstår beløpet de forteller meg, jeg ikke har glemt penger, og dessuten har med nok uten at det er for store sedler, ja da går vel handelen greit og friksjonsfritt.
Tror jeg.
Og da kan jeg snu og begynne å gå tilbake med den lille seieren innkassert, noe som bør gi inspirasjon til å klare den milde, men mørke motbakken på asfaltveien gjennom jungelen til den trygge betongbungaowen jeg bor i.

Jeg må konsentrere meg for å slappe av, men det er det desverre ikke første gang jeg gjør, så det går ganske greit, egentlig.
Men angeren er jeg ikke vant til, og jeg håper jeg ikke blir straffet for hardt av virkeligheten og livet i løpet av denne turen, slik at jeg får en sjanse til.

For denne gangen har jeg altså både gjentatt og tilført en ny dimensjon til en tabbe jeg trodde jeg hadde lovet meg selv å ikke gjenta, i og med den øker sannsynligheten for at jeg havner på tvers av ett åndelig grunnlag hos vertsskapet dramatisk, enda jeg selv er enig i det.
Ikke bra. Og jeg kan ikke bare skylde på fylla.
Og dessuten er det ett par steder jeg har glemt å betale regningen.

Venter det noen på meg der ute i mørket? Er det på grunn av noe jeg gjorde i natt? Vet ikke, og det er bare en måte å finne ut det på, jeg håper jeg ikke blir fratatt muligheten til å vise meg selv at jeg kan ta dette på alvor og endre noe så jeg ikke begår samme type tabber en gang til. I morgen kan jeg for eksempel betale den øllen jeg reiste fra på byens mest populære utested og deretter planlegge avreisen herfra.

På vei nedover veien kommer jeg brått på at det ett stykke nedi her, på høyre side, kan være en hund som antakelig ikke vet hvem jeg er og som derfor helt sikkert vil knurre og bjeffe litt når den om litt får ferten av meg. Det er sjeldent noe å bekymre seg over, det er folk i nærheten. Men jeg er ute etter Cola, og ikke for å øve meg på å ikke bli stresset av hunder som gjør på meg, sånn at jeg unngår å gjøre på meg når de gjør det. Jeg unner meg ett lite håp om at den enten ikke er der eller kjenner meg igjen som snill og fredelig.
Og jeg hører ikke så mye som ett boff mens jeg sakte nærmer meg betong og metallplatekonstruksjonen butikken er i, og takker for det helt fra jeg passerer der jeg mener den er og til butikken.

Halve turen er tilbakelagt og så langt alt vel. Men nå må jeg engasjere meg, i de neste minuttene vil det være interaktivitet med meg som den ene parten. Handel har alltid vært en av de tidligeste broene kulturer imellom, men jeg er ikke spesielt flink til det.

Enten er de lokale Thaiene glasscolafantaster eller så går det ikke så mye Cola her, for jeg ser ingen Colabokser, mens en god gammeldags 0.33l Colaflaske med rød metallkork derimot viser seg elegant frem fremst i raden av sine kloninger på nest øverste hylle i brusskapet som jeg kan se fra veien.
Ikke langt unna står en av de for meg nå velkjente og gulhelemballerte plastflaskene med Kinesisk grønn iste med sitronsmak. Da var det visst det som var det andre jeg skulle ha. Jeg tar dem begge ut mens en av familiens minste, en disiplinert og bestemt liten gutt på omtrent 5 år sier noe på Thai som jeg forstår er ett tall og som jeg burde ha visst hva betød. Jeg er ganske sikker på at jeg har nok penger med meg og gir ham en av de 3-4 sedlene jeg har tatt med, alle sammen har den minste notasjonen sedler her har.
Samtidig med at jeg slipper den skjønner jeg at han forventer å få en til og jeg må bråkonsentrere meg for å temme frykten for å bli lurt og igjen påminne meg selv om at man alltid kommer lenger med tillit enn mistillit såfremt man ikke risikerer noe man ikke kan tape, Dessuten skjønner jeg, når jeg ett tiendels sekund etterpå har fått tenkt etter, at 2 leskedrikker koster litt mer enn det han har fått til nå, så før han har rukket å begynne å vente har han fått en til.
Jeg kjenner at jeg er imponert over hvor naturlig han ba om og mottok pengene. Ikke mange 5-åringer jeg har møtt hadde kunnet, eller, mer presist, måttet gjøre det, men denne gutten hadde gjort dette før ja, antakelig i årevis allerede. En handelsmann in spe. Like rutinert kommer han tilbake med 5-6 mynter i vekslepenger til meg, jeg takker så høflig og diskret jeg kan på deres språk og putter dem i lommen bevisst uten å sjekke hva de er verd.

Så går jeg ut fra under taket som utgjør ytterste del av butikken, passer på å ikke hverken tråkke på, snuble i, sparke borti eller på annen måte forstyrre løshunden som ligger der i veikanten og sover og begynner å glede meg til jeg kan ta en slurk eller to av de sukrede væskene.
Jeg vet at jeg ikke har brusåpner i bungalowen, men vet og at nød er oppfinnsomhetens mor så jeg er ikke så veldig bekymret for at jeg skal måtte bli drastisk for å unngå skuffelse og bitterhet.

Jeg finner ut, delvis ved deduksjon og delvis ved erfaring, at det er lurt å holde en flaske i hver hånd i stedet for begge i en og kjenner faktisk en viss trygghetsfølelse spire frem ved å holde i noe som er litt tungt og hardt. Men etter ett sekunds abeide med en av de noe omtåkede, men sakte oppvåknende delene av hjernen kommer jeg frem til at siden jeg ikke har kompetansen til å bruke dem som våpen antakelig er bedre å tilby dem som gaver eller rett og slett slippe dem hvis noe jeg burde kunnet kommunisere verbalt med skulle dukke opp foran meg og insistere på å skremme meg. Men hunder og annet med tenner drikker ikke hverken Cola eller iste, så der kan vekten og konsistensen til glassflasken være god å ha som argument. En boks hadde ikke hatt mye å rutte med.

Jeg rusler rolig nesten midt i veien gjennom mørket opover veien mot det klart lysende skiltet ved innkjørselen til der jeg bor mens jeg blir våt og kald på hendene av kondensen på flaskene.

Så ser jeg noe.
Tror jeg.
En skygge av noe hvertfall like stort som som meg som står på andre siden av veien ett stykke lenger oppe og til høyre for meg, eller er det noe som beveger seg mot meg? Er det ett menneske? I så fall en mørkhudet person med bar overkropp og mørke benklær. Eller er det egentlig bare en del av ett tre eller noe slikt?
Jeg temmer frykten uten å gjøre tegn til å stoppe eller endre kurs.
Noen skritt senere begynner en hund, menneskets mest naurlige og kanskje beste varslingssystem i forhold til alt fremmed ute i mørket, å gjø. Den er i nærheten menneskene som sitter i ring nær bølgeblikkskuret til venstre for meg, kanskje 10 meter unna. Joda det er noe der, noe som den fastboende hunden ikke kjenner igjen lukten av og jeg ikke kan se annet enn litt av omrisset av. Og det kommer gående langs veien mot meg, på to ben av høyden å dømme.
Jeg begynner å planlegge hvordan jeg skal hilse, men kommer frem til at jeg ikke kan hilse på noen jeg ikke kan se mot den helmørke bakrunnen. Hverftall kan jeg ikke se noen enda selv om han umulig kan være mer enn 7-8 meter foran meg nå. For med den høyden må det da være en mann?
Jeg følte da litt at noe så på meg da jeg gikk nedover, gjorde jeg ikke?
Jeg velger å avvise spørsmålet og arkivere minnet av følelsen jeg hadde i arkivskapet der jeg har egengenerert grunnløs frykt jeg aldri kan finne ut om det var grunnlag for og konsentrerer meg om nuet. Det er uansett der svarene på dette snart skal gis.

Så kommer det ett rødt lys, sånn ca. i hoftehøyde. Jeg tenker det er en indikasjonslampe på noe elektronisk, f.eks. en lommelykt. Det kan og stemme med at det like etter beveger seg, han kan ha den i hånden, men like etter har hukommelsen funnet ett beroligende bilde av det som dette etter all sannsynlighet er; en sigarettglo i hånden på en kar som antakelig er ute i samme ærend som meg, på vei fra der han bor til butikken like nedenfor for å kjøpe noe. Eller kanskje treffe noen.
Den svingende røde sigarettgloen passerer meg på andre siden av veien uten å lage noe lyd, så jeg lager ingen jeg heller.

Vel tilbake i betongbungalowen begynner jeg å skrive denne historien, og belønne meg selv med Cola og iste. Og joda, det virker. Dessuten får jeg øvd meg på å skrive det jeg håper skal bli engasjerende, lettleste og innholdsrike supersnutter. Stykker som ikke er for lange og får mye ut av nesten ingen og egentlig hverdagslig handling. Så kom det kanskje noe positivt ut av denne fyllekula likevel.

-

Atle

Men hvis det var en fastboende Thai på vei til butikken, hvorfor gjenkjente ikke hunden lukten hans?

Vel, jeg reiser nordover om ikke så lenge. Men først må jeg fortelle det til Vara, Lek, Mr. Ped og andre, så det blir ett pent brudd, selv etter det de er vant til.

Monday, January 21, 2008

Tøffelhelt Beckmanns nyeste konflikter.

Hei...
Ett lite blogginlegg fra jungelbeboer Beckmann, så vet dere at jeg lever.

Jeg fant en liten skorpion på gulvet under underbuksa mi i morges. 1.5cm kropp, kanskje, men oppimot 5 med utsrtrakte klør og hale, se bilde.



og



Den var ganske rask til bens og siden små innsekter gjerne har sterkere gift enn store tok jeg ikke sjansen på å eskortere den ut, selv om det hadde vært det mer Buddhistiske å gjøre. Men den hadde antakelig funnet veien inn igjen, så jeg tøflet den i hjel. Tøffelhelt Beckmann dæljer til...
Hun i resepsjonen ble litt bekymrt da hun så den, de var visst ikke så vanlige, så det var nok greit at jeg så den før jeg hadde skremt den til selvforsvar mot edelstenene mine...
Jeg henger vel opp tøyet heretter, selv om det antakelig var den samme skorpionen jeg i panikken som oppstod allerede før jeg så hva det var eller hvor det ble av børstet bort fra skjorten min i går morgen. Det var hvertfall noe med samme farge og størrelse.

Cafehistorien begynner å bli litt mer komplisert:
Thaiene forventer at jeg følger og og tar mer og tettere vare på Vara og Cafedriften hennes enn jeg både trodde var nødvendig, hadde tenkt til, og, det mest kompliserte av alt, mer enn jeg har utviklet evner til... For man lærer ikke hverken å gi omsorg eller se andres signaler av å vokse opp med foreldre for syke og ubalanserte til å gi den omsorg ett oppvoksende menneske trenger. En stor bonusulempe med den type oppvekster, som i sin tur legger grunnlag for
Dette ser jeg i ettertid at jeg burde tenkt på på forhånd, men i ens uvitenhet skal det godt gjøres å gjøre annet enn feil...
En annen ting er at jeg kan ha forårsaket at Vara har mistet noe ansikt i de faste øybeboernes øyne ved at jeg har flyttet fra henne og bungalowen Lek¨s familie bygde. Og videre, kanskje at de og opplever det slik; de dro igang ganske bra oppgraderinger av eiendommen rett etter at jeg kom inn i bildet. Jeg har spurt Vara om det har noe med meg å gjøre men fått til svar at det ikke har det.
Vara er ikke typisk gjennomsnittsThai, hun har vært litt omkring både i Asia og Europa, og sier at hun ikke bryr seg om dette med hva andre sier, men hun vil sterkt at vi skal sees mer og oftere sammen enn vi har gjort sist uke likevel, og her om dagen fortalte Mr. Ped meg det samme...
Enn videre frykter jeg at de ikke har fortalt foreldrene, de eldste i familien, at jeg har flyttet i det hele tatt...
Hm...
Dette blir for heavy for meg kjenner jeg.
Jeg skjønner at jeg har gjort en tabbe ved å ikke insistere på å leie to forskjellige rom til oss å bo i hele veien, fordi for meg blir dette tilbake til ´late som vi har ett forhold vi egentlig ikke har´- tilstanden som jeg fikk grundig nok av i de 25 første årene av mitt liv, i forhold til, særlig min mor. Å redde hennes ansikt utad kostet meg mye av min barn-, undom og voksenliv og kroppen min kommer til å svikte hvis jeg prøver å gå inn i det igjen.
Enda en ting er at det kanskje ikke var Varas hemmelige drøm å starte en Cafe eller bar i det hele tatt... Hun har jo designet hele greia fra bunnen og gir uttrykk for at det nok heller er slikt som hun vil jobbe med, det er hun jo veldig dyktig til, så jeg burde nok gravd mer i hva hun ville gjøre og ikke bare antatt at hun ville eie ett serveringssted. Joda, som antatt hun kan bransjen her i Thailand, etter 30 år i Pattaya, og hun er flink, også etter Vestlig målestokk, men det er på interiør og klesfronten hun virkelig skinner. Jeg angrer litt på at jeg ikke ´intervjuet´henne dypere og ble bedre kjent med henne før jeg blandet penger inn i det. Jeg har kjent henne i to år, men bare fra barstolen i Pattaya. Tabbe, som andre forhåpentligvis kan unngå.

Vel, jeg går nok ikke dypt inn i barmhjertighetsprosjekter igjen, særlig ikke i en fremmed kultur.
En annen lærdom er at selv om jeg har blitt flinkere til å fokusere på det (lille) jeg vil her i livet er jeg ikke flink nok til det enda. Ideen om å hjelpe ett menneske, helst kvinne, til å realisere en drøm har vært med meg i minst 10 år, men det er altså både mer krevende og komplisert enn jeg trodde og blekner dermed som noe jeg kan få til godt.

Så igjen må jeg kjøle ned bokprosjektet litt for å være mer tilstede i Cafeen til Vara. Hvertfall så lenge jeg er her, så får vi se hvor lenge det blir, jeg begynner å bli mett av alle nye ting og alle overazzkelser...

Jeg har vært på en visumforlengelsestur til, til samme grenseovergang til Kambodsja. same, same as last time, but (selvfølgelig) different. Denne var mer slitsom enn forrige gang, men annerledes. Det som transportmessig skulle vært plankekjøring med en og samme minibuss begge veier, slik det var sist, ble til 4 minibusser, 3 taxier og mye lenger tid. En forklaring er det liten vits i å be om, hvis du med sikkerhet vet at de forstår hva du ber om og du forstår det de, alltid hjelpsomt svarer kan det godt være noe de finner på i farta for å slippe å miste ansikt... Dessuten så jeg denne gangen ett oppslag ved siden av luka til grensevakten som sjekket og stemplet passet mitt som sier at man bare har lov til å være i Thailand i 3 måneder i læpet av en 6-måneders periode. Jeg er nå inne i min 4...

Jeg har fått besøk her, og det setter jeg pris på. Grethe har kommet og det er godt å ha noen å snakke Norsk med, man mister mye identitet og blir ganske funksjonshemmet av å ikke kunne kommunisere på det språk man kan best.
Hun tok ett stilig bilde av meg her om dagen, det kom en annen kar på beøk hit til bungalowen også: vi trodde det var en sort, like liten skorpion uten hale, men den hadde spenst for plutselig hoppet den sikker 10 cm og over på ett bilde på veggen. Når jeg fikk lirket den ned derfra og på en pute jeg holdt under spant den en tråd og hang seg fast i den. En liten edderkopp med noe som liknet mikro-hummerklør med andre ord. Den havnet etterhvert over på puta og tøffelhelten i meg våknet til nye bravader. Grethe fikk tatt ett bilde av med bærende på pute og Croc-sko på vei ut av døra.

Hm: ukjente skorpioner og edderkopper, å uvitende bli viklet inn i relasjonssystemer som pluteslig virker mer konservative enn noe jeg har sett i Norge, dype flashbacks fra en oppvekst jeg prøver å fordøye og bli kvitt, og å bli klar over at jeg bryter oppholdstillatelseslover Thaiene har laget...
Er det noe som forsøker å fortelle meg at jeg bør fremskynde hjemreisen tro?...

Velvel... Nok for nå, mer etterpå...

Tøffelhelt Beckmann

Monday, January 7, 2008

Tarzan i underbuksa blogger videre...

God morgen fra jungelen!

Da har jeg flyttet ut fra bungalowen og inn i en bygd av betong her på Forest Mansion. Det ble for tett, for tynne vegger, og for lite forutsigbarhet, og for mye uro og konstant aktivitet rundt meg til at jeg fant hvile til slutt. Her er det bare jungellyder, og inni betongbunkeren er det knapt det. En kontrast av dimensjoner, men magen har startet igjen og liker seg meget bedre.

Det har som vanlig skjedd mer enn jeg rekker skrive om men noe skal nevnes.

Jeg ble påkjørt bakfra her for noen dager siden. Bare blåmerker og materielle småskader, men situasjonen hadde neppe hverken skjedd eller utviklet seg på samme måte i Europa. Jeg måtte krysse møtende kjørebane for å parkere, rett ved Cafeen og hadde en bil bak meg som hadde sakket farten. Bak der igjen kom det en motobike med en ung Thai på, og når jeg var ca. 1/2-veis over kjørebanen hørte jeg ett tuut og noen knenne, skrape og knaselyder jeg ikke fant assosiasjoner til, og joda, motobiken hadde prøvd å kjøre forbi både meg og bilen på den meteren som var til rådighet...
Vi kom oss begge på bena igjen, bilen forsvant, og jeg begynte å spørre om han var ok mens det sakte demret for meg at dette kanskje ble vanskelig å løse.
Nueng, ei ung jente Vara kjenner og som jobber i cafeeen hadde kommet løpende og ringte til Vara. Han må også ha ringt til noen for ett minutt eller to etterpå var vi sikkert 8-10 mennesker, en Nordmann og resten Thaier, samlet til diskujon rundt ulykkesstedet. Jeg ville unngå bråk og forberedte meg på å betale, selv om skydsspørsmålet etter min mening var krystallklart hans.
Det interessante var at alle andre også visste at jeg ville måtte betale. Hva som var skjedd, om det kunne vært ungått, hvem som gjorde mest feil osv. virket helt uinteressant, selv om merker både i veien og på motobikene tydelig fortlte hva som hade skjedd. Spørsmålet, og det jeg fikk hjelp med, var hvor mye jeg skulle betale...

Det er to ting jeg som vestlig setter spørsmålstegn ved ut ifra dette: For det første ville jeg tenkt ett hakk lenger enn den unge mannen og ikke kjørt forbi i det hele tatt, for det andre ville skyldsspørsmålet vært interessant, sett utifra om ulykken kunne vært unngått og om noen av partene kan lære noe til neste gang.
Mye tyder på at det ikke fungerer slik her... Her prøver man, og det som går det går. Det som ikke gikk får den som var innblandet i det og overlevde med ressurser nok til å rydde opp i det rydde opp i hvis det er noe å tjene på det.,,

Det er kanskje dette som ligger til grunn for at det skjer så mye som det gjør her, både bra og dårlige ting. Det bygges og utvikles, men det er også endel både halvferdige og forlatte eller utprøvde, men oppgitte bygninger og andre prosjekter her.
Jeg får faktisk endel assosiasjoner til hvordan det virker som om f.eks. maur jobber. De forsøker alle muligheter og det som virker bygger man videre på, helt til det eventuelt raser og man må bygge det pånytt, men på ett mer solid grunnlag.
Der vi er tregere og planlegger og regulerer før vi eventuelt gjør noe prøver de ting ut, så enkelt og billig som mulig til å begynne med og gjerne med livet som innsats.

Vel, hva kan jeg si om hvilken tilnærming som er best, jeg er jo ´bare´ en utlending. Jeg takker for forhandlingshjelpen jeg fikk og parkerer i veikanten til all trafikk har passert hver gang jeg må krysse møtende kjørebane. Inntill jeg kjører ett tungt beltedrevet og pansret kjøretøy. ;-)

Vara og jeg har vært i Bangkok.
Ikke mye vakkert å ta bilde av der desverre, men, som det meste den første gangen man opplever det, interessant.
Jeg vil mene at mine jungelturer var god forberedelse på å møte Bangkok, selv om dyra man eventuelt møter i jungelen er lettere å forholde seg til enn enkelte mennesker man kan møte i en storby som Bangkok. Bangkok var akkurat så kaotisk, enorm, støyende og uoversiktelig som jeg regnet med. Omtrent som løvverket i jungelen. Desto mer du ser på det desto fler detaljer blir du oppmerksom på. Men i Bangkok er det betongbygninger og asfalt, ikke tre og blader.
Igjen er jeg takknemlig for å ha Vara på min side. Vara hadde en nevø som bor i Bangkok og tok oss med omkring. Shoppingsentrene er like store som de Amerikanske, men har antakelig enda flere og både billigere og dyrere klær siden alt lages på denne siden av kloden og siden Asiatene, når de har penger til det, kan være like rå i sin forfengelighet som i sine forbikjøringer.
Vi kjørte Tuk-Tuk såklart, de har motor alle sammen nå, men det ble for mye eksos for meg, selv om sjåføren stoppet motoren hver gang vi ble stående ett sted. Men jeg anbefaler det likevel, for opplevelsens skyld. Se bilder:









Se bildet over: Hvordan fikk de f.eks. den turistbusen inn dit den er parkert?

Vel, nå er jeg alene tilbake her i betongbunkeren i jungelkanten ett par dager før jeg får besøk fra Norge. Gleder meg til det, det blir bra å få snakket litt Norsk igjen.
Men som vanlig er det ting jeg må få gjort før det, tiden går altfor fort, så jeg får bråavslutte dette inlegget nå...


Atle

Friday, December 28, 2007

En uvanlig jul...

Mor'n igjen, og god, jul, godt nyttaar og det som hoerer med.

Mye har saaklart skjedd siden sist, jeg er tross alt i tropene. Jeg skal proere aa ta det i kronologisk rekkefoelge.
Men foerst, slik det litt for ofte blir synes jeg, noen bilder fra Vara's Cafe, paa dagtid.
Hun aarner og forbedrer der fortsatt, saa selv disse bildene, noen dager gamle, faar ikke med alt.



Men daarlig blir det ikke, det maa jeg si!
En viktig ting som gjenstaar er aa oversette menyene til Thai, sa Thaier foeler seg mer velkomne. Men forest maa Vara lande paa hva som skal vaere paa dem og hva det skal koste.
(noe som sikkert hadde vaert ferdig foer aaapning i Vesten, men her er 'planlegging' ett fremmedord. Jeg har gitt opp aa proeve aa forklare fordelene med det. (men ting blir likevel gjort, forbausende ofte til rett tid og ofte bedre enn hvertfall jeg hadde klart aa tenke ut!..))

Det er ikke stapp fullt paa Cafeen hele tiden, men det tusler innom en gjest i ny og ne.

Selv sitter jeg der bare unntaksvis, litt fordi jeg bedre og bedre merker at jeg trenger mer plass, ro og rom rundt meg.

Disse ukene har vaert en storm av opplevelser og min arktiske hjerne, kropp og psyke er rett og slett fyllt til randen. Det som skjedde til slutt var at magen sa stopp ved aa nekte aa slippe ut noenting. Etter noen dager maatte jeg tone ned spisingen og etter en uke uten output bestemte jeg meg for aa ta en pause og flytte meg, for aa se om det gjorde ting bedre.

Dermed booket jeg 3 overnattinger i en bungalow paa en rimelig resort i naerheten, THB 500/natt. Det ble magen lettet for, men naar kvelden kom lurte jeg paa hva jeg hadde gjort. For jeg kunne telle utelivsstoey fra hvertfall 5 forskjellige barer og restauranter hoerte Norsk og Svensk mer eller mindre fyllelyder og fikk flashbacks til tidlig barndom der jeg laa og ville sove.

Saa jeg flyttet meg, det ble 'Checkout allready?' og 'Yes please', men her er hvertfall ett bilde fra den ikke-navngitte resorten, det vakreste jeg saa mens jeg var der:

Dagen etter hadde jeg en plan, naa skulle ting bli bra.

Tidligere nevnte Lanna Cafe, i andre enden av Kai Bae i forhold til der Vara's cafe er, danner i tilegg til aa vaere en deilig Cafe dessuten inngangsportalen til ett sted med det, sett i forhold til stedsnavnet, geniale navnet 'K.B. resorts.'
http://www.kbresort.com/

Jeg dro dit for aa hoere om de hadde 2 netter til meg. De hadde bare en, men samtidig som jeg hoerte det saa jeg ett oppslag som presenterte ett annet sted som jeg fikk lyst til aa bo paa. Saa ting flasket seg paa magisk vis.

Og magisk ble det. Bongalowene paa K.B. resorts er noe av det beste jeg har bodd i. Noen (kona til han som driver cafeen tror jeg, for hun er visstnok Japansk) har forstaat at det er ett poeng med kvalitet og presisjon i f.eks. mekanikk som beveger seg, noe man kjenner med en gang man aapner doeren paa bungalowen. Skikkelig laas, tung, god doer, solid hengslet. Gardiner hengt paa ordentlige trehengere, i nydelig stoff. Vinduer i 'persienneprinsipp' som aapnes med en liten sveiv, myggnetting innenfor. Og ett nydelig flislagt bad. Alt sammen for THB 1150,-, men det er ogsaa de billigste rommene de har. Likevel: man faar mer for pengene enn paa tidligere beskrevne Sea View, selv om sammenlikningen er litt urettferdig.

Bilder fra innsiden av bungalowen:



Og ett fra utsiden. Det er dette som kalles 'Fan villa 2 person' paa websidene deres, og jeg hadde ikke engang behov for aa kjoele ned rommet med vifta, siden jeg hadde ett vindu paa hver side aapent.

K.B. resorts er ypperlig for familier, antakelig ett av de bedre her paa Koh Chang. Jeg syntes det ble litt mange broelende Russiske barn og badebukse og bikinikledde faranger som gikk tur paa betongstiene rundt veggene, men saa var det og stappfullt naar jeg var der.

Flere bilder, naa fra innimellom bungalowene:



I loepet av doegnet jeg bodde der skjedde det mer: Jeg hadde en date og syntes det passet svaert ypperlig i forhold til at rommet jeg naa bodde paa var saapass presentabelt. Jeg hadde dessuten lett halve dagen og funnet en offroader jeg kunne leie. Utleieren var en av disse solide Tyskerne man kan treffe her nede, en man umiddelbart forstaar vet hva grundighet og kvalitet er, men som, i motsetning til Russerne foreloepig, har forstaatt at det hverken nytter aa betale mere penger for, kjefte seg til eller forsoeke aa undervise i kvalitet til rett tid i alle ledd her.

Jeg foelte meg trygg paa at 125cc jeg leide var i forsvarlig nok stand selv om oljelampa lyste konstant, noe utleieren var smertelig klar over.

Dermed begynte baade flashbacks til en trivelig tid med en 600cc offroader jeg hadde for 15 aar siden og en av de mest obligatoriske ingrediensene i 40-aars krisa: man raller omkring paa en motorsykkel man ikke kjenner i ett miljoe man tror man forstaar...

Til de bekymrede kan jeg si at sykkelen er tilbakelevert, skinnet er helt og utleieren fornoeyd. Men ae vart skraemt ja, for selv om du har motorsykkellappen og en gang for lenge siden har laert hvor det er lurt aa ligge paa veien i forhold til svinger, oljeflekker, humper og trafikk har ikke noedvendigvis moetende minibusser med sjofoerer som ikke vet at jorda er rund og tror paa reinkarnasjon noe som helst interesse av forelesninger om slikt, rett og slett fordi de er det stoerste dyret paa stien!

Nok om den, det var alt i alt ett trivelig gjenmoete. Mye bedre aa paa rolig turtall, tyngste gir og jevn 40-60 hastighet rulle naermest igjennom humper, hull og alskens ujevnheter paa veien mens man slapt lener seg paa styret enn aa hele tiden maatte bekymre seg for om det denne gangen har kommet ett hull eller en sten i veien som er stort nok til at de litt for smaa hjulene paa green chang skal havne ut av kurs.

Men Vara ville ikke sitte paa engang, hun syntes den var for moekkete og slett ikke pen nok og sa dessuten at jeg heller fikk ha pujinger der, som er lokalspraak for, jeg trodde det var ungjenter, men det er visst dekkende for damer i alle aldre.

Dermed tilbake til daten, noe som blir en kort historie, for hun ringte 10 minutter etter at vi skulle ha moettes og kom i loepet av samtalen frem til at hun hadde vondt i magen og ikke kunne komme. Det var den planen.

Jeg tygde litt mat alene i en av de vakreste solnedgangene jeg noengang har sett, paa stranda til K.B., og var sur nok til aa ikke gidde hente fotoapparatet.

Etter en hvileloes og alkoholfyllt natt jeg ikke vil skrive mer om var det checkout og 'kop kun khap mak mak' fra K.B., hvor jeg neppe etterlot noe heldig inntrykk av meg...

Vel, ny dag og blanke ark igjen.

Paa K.B. hang det som nevnt ett oppslag om noe som het 'Forest Mansion' og samtidig med check in og at jeg viste interesse for dette skaffet de meg en bungalow der neste natt. Saa jeg putret meg rolig i den retning jeg hadde blitt anvist at det skulle ligge, litt inn i jungelen paa oeya, like ved inngangen til en av de 3 fossene.

Og er du glad i natur kan jeg anbefale dette stedet. Ingen webside e.l., men bungalower bygget i leca med tykk orangemalt murpuss (det de kaller 'betong' her) og gulv av samme type. Det gir litt bunkersfoelelse, men de har varmt vann, aircon, kjoeleskap og tv. Og det er ikke mobildekning! Og veldig lite trafikk, men mye naturlyder! Inne i bungalowen, med alle doerer og vinduer igjen er det det stilleste jeg har opplevd siden jeg var i Norge, snart 3 maaneder siden. Deilig! Faktisk bedre enn jeg trodde, jeg skal booke 2 netter til der i neste uke.

Bilder: ett fra inngangsdoeren, mot 'resepsjonen'

Ett av en av bongalowene, legg merke til at man kan gaa opp paa taket og kose seg.


Ett av 'restauranten', med min leiesykkel nest ytterst til hoeyre.


Og 2 av rommet, som i tilegg til aa vaere omtrent lydtett, kjoelig og det mest solide jeg har bodd i her dessuten hadde rund form! Noe som gjorde opplevelsen enda bedre.







Etter aa ha sovet ut endel dro jeg uttpaa ettermiddagen, ikke noe sted for aa kjoepe ananas til Vara, men innover mot inngangen til fossen ved Klong Plu. Etter aa ha betalt dobbel Thai-pris, i alt THB 200, fikk jeg inngangsbilett og lusket rolig innover paa den godt oppgaatte stien igjennom jungelen. Her var det dessuten satt opp ett og annet opplysningsskilt angaaende flora, fauna og vannets krestsloep, saa de lokale naturvernmyndighetene viste seg fra en god side. Oeya er jo tross alt ett naturreservat.

Noen bilder fra foss, badekulp, jungel og elv:






En fin tur, ypperlig som foerste-jungeltur, selv om det gaar saapaas mye folk paa stien at du her heldig hvis du opplever noe annet enn planter uansett hvor lenge du staar stille og venter.

Naer bungalowen var det derimot slett ikke umulig aa treffe skapninger man kan ha delte meninger om:


De lengste bena var vel aa sammenlikne med min lillefinger, men likevel saa jeg henne ikke foer jeg var en halv meter unna. Jeg hadde tenket til aa proeve aa ta bilde av hvordanett tre her nede ofte faar selskap av baade 3 og 4 andre planter eller traer naar de vokser opp.

Siden ett bilde sier mer enn ca. 1357 lange ord tok jeg dette bilde i dag tidlig:

I gaar kveld skulle jeg ut for aa kjoepe litt vann og tok ett skritt opp paa denne broen, som var paa veien mot bungalowen jeg bodde i. Det var moerkt saaklart, men det hang ett lys der for siktens skyld. I det samme jeg satt foten ned saa jeg noe ca. 3-4 cm. bredt som bevegde seg paa tvers av broen, like ved den hitterste kanten. Det tok med sikkert 2 sekunder aa oppfatte at det var fraktarbeidende maur. Mange arbeidene maur. Men de maa ha kjent vibrasjonene av at jg hadde satt ned foten ca. 20 cm. unna dem, for formasjonene ble brutt og ganske kaotiske. Men 10 sekunder etterpaa var de igang igjen. Fasinert av samarbedet dem imellom satt jeg paa huk og saa paa mens oeynene vente seg til moerket. Alle holdt seg i rekkene og det var nesten mer som aa se noe som rant, en vaeske med partikler i, enn en gjeng individer som jobbet i flokk.

Fasinerende.

Men saa begynte det, for jeg ble var noe stoerre, men liknende noe naar jeg skulle stoette meg paa rekkverket paa venstre side: joda, der var det den samme trafikken, men ca 3 ganger saa mange! Og paa rekkverket paa den andre siden! Og paa stolpene opp og ned paa begge sider!

I ett lite oeyeblikk maatte jeg motstaa panikken for der stod jeg altsaa, midt blandt millioner av maur paa alle kanter, uten at de broed seg filla om meg Det var det travleste og livligste jeg kan huske aa ha vaert i, og det sier ikke lite, selv om jeg fortsatt ikke har vaert i Bangkok. Det var bevegelse overalt i hele synsfeltet, men siden hvertfall 85% av dem holdt seg i rekkene ble det ganske raskt mer vakkert enn skremmende.

Ett tips til deg som maatte faa oppleve noe liknende: proev aa puste mykt paa en av rekkene og se hva som skjer... :-)

---

Jaja... Det var vel det meste av det som har skjedd. Jeg faar runde av med aa forsiktig ytre litt i forhold til relasjoner jeg er mer eller mindre avhengig av og viklet eller blandet inn i.

Foerst vil jeg si at ingenting av dette hadde vaert mulig uten Vara's hjelp. Hun laerer og viser meg mye, men jeg kommer nok ikke til aa bli slik hun skulle oenske. Jeg har bilde av en sta Nordmann paa vei over arktisk is (Boerge Ausland) i Cafeen for aa proeve aa hinte henne om baade Norsk stahet og hvor annerledes det er der, men jeg vet ikke om Asiater er interessert i slike hint i det hele tatt...

Naa er jo jeg gjest her og boer saaklart tilpasse meg, men det er ikke helt lett naar man lett kan lage logiske forklaringer (som de er fasinerende uinteressert i) paa hvorfor stoe struktur er bedre enn stadige smaaoverasskelser. For eksempel.

En annen ting som forvirrer endel er at Vara hele tiden understreker at jeg er fri til aa gjoere hva jeg vil, men likevel lurer hun svaert mye og ofte, gjerne i en litt spoekende og smilende tone paa om jeg har savnet henne, hvor det var best aa bo, om det er 'checkout' snart og liknende, samtidig som hun, trygg paa at vi skal spise middag sammen, kler seg fantastisk. Joda, hun er paa jakt etter en boyfriend, og jeg har faatt forsikringer om at det ikke er meg, men det er ikke helt lett aa vite hva jeg skal tro.

En tredje ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gripe an er at storfamilien som jeg og Vara bor paa eiendommen til og som har bygget bungalowen vi bor i (som jeg naa skal flytte tilbake til) naa mens jeg har vaert borte dessuten har satt igjan aa totaloppgradere hele vann og avloepssystemet til alle bungalowene der. Saa hemmelig forblir det hvis du forteller en Thai at du ikke har faatt ut noe paa driter'n den siste uka, rett og slett fordi de har ett saa naturlig forhold til noe som jo egentlig er gangske naturlig. Vel, dette er jo svaert bra og flott, og jeg foeler meg mer priviligert enn jeg fortjener. Men det skremmer meg litt og for gjoer de dette bare for at jeg skal trives kan vi ha ett litt skummelt skjaer foran oss, for jeg trenger mer plass enn Vara kan gi meg, uansett om badet er bra...

Time vill sjovv.

Det jeg merker er at jeg uansett maa ha 2 overnattinger til paa Forest Mansion. Neste uke. Etter det skal vi ha 3 overnattinger i Bangkok pga. pass til Vara + smaating til Cafeen, saa faar vi se hvordan det gaar.

Hurra, naa fikk jeg jo ut masse her, da kanskje det loesner andre steder og! :-)

Mailest.

Atle

Saturday, December 22, 2007

Vara's Cafe og cocktailbar ++

Heisann.
Da er det bare aa oenske velkommen til Vara's Cafe og Coctailbar i Kai Bae, Koh Chang, Thailand!
Vi aapnet i gaar, big time! Masse gjester og ikke hjemme foer i dag tidlig. Veldig bra.
Jeg tror cafeen til Vara kommer til aa gaa bra, hvertfall med henne ved roret. Hun har faat ei hun stoler paa fra Pattaya, Nueng, 26 aar, til aa hjelpe seg og jeg tror nok at Lek, veninnen til Vara, kommer til aa jobbe der og.
Til venstre for Cafeen ligger en av de Indiske skredderne, til hoeyre ligger Ting Tong bar.
Det er bare aa legge seg flat og skryte villt av jobben Vara har gjort og gjoer og jeg tror nok den kommer til aa baere store frukter for henne. Hun har som nevnt faat hjelp av Mr. Ped, som har bar paa andre siden av den Indiske skredderen til venstre for oss, og her ser dere mer av resultatet:


Her er baren utenifra igjen:

og her er ett bilde tatt fraandre siden, paa litt lenger avstand:

Bilder tatt paa dagtid kommer. I dag og i morgen er det stengt igjen pga. valget her.
Selv er jeg egentlig maalloes over hva Vara har faatt til, det er veldig koselig aa sitte i Cafeen og det er hun som har bestemt omtrent alt, bortsett fra skrifttypen paa skiltet.
Mer som er vidunderlig koselig, denne gangen ett par bilder av terasse med kaffekrok paa bungalowen som faren til Mr. Ped har bygget og ledet arbeidet med.

De har senere flyttet paa 4-5 traer og store planter saa utearealet har blitt svaert koselig det og! Thaiene er utrolig flink til aa gjoere ting koselig, men de har sin egen maate aa jobbe paa, som ikke er helt lett for en forvirret utlending aa komme inn i. Ikke har jeg lov heller...

Saa over til noe ikke saa koselig: Vara og jeg har hatt vaar foerste ordentlige krangel. Over en filleting saaklart, og det er nok ett resultat av at jeg trenger mer plass, ro, min struktur og rom rundt meg. Det er en del ting hjemmefra jeg begynner aa savne.

Saken var at de tok stroemmen paa hele oeya her paa torsdag, paa ett doegns varsel... Forhaapentligvis fordi de skulle oppgradere noe, men uansett ble jeg saa irritert at jeg etterhvert mistet taalmodigheten. Vara ordner veldig mye og det meste blir veldig bra, men det er litt uvant for meg f.eks. aa ikke finne underbuksene mine fordi Vara har funnet en for henne enda ryddigere maate aa organisere ting paa, og da ble det skjaerings naar til og med hun slaar ut med armene og sier at det ikke nytter aa endre paa at det er saa lite ryddighet fra myndighetens side ovenfor egen befolkning og naeringsliv.

En annen ting som har skjedd er at jeg har vaert i Cambodia paa det som kalles visarun for foerste gang. Det var ikke spesielt trivelig, maa jeg dessverre si og det er tragisk aa se hvor daarlig den Cambodianske administrasjonen klarer aa benytte seg av den store ressursen som de har i sin egen befolkning, saerlig hvis de hadde faatt helse og utdanning.

Etter 20 minutters hvileloes tigging fra en 12-13 aarig gutt og lillesoesteren og moren hans maatte jeg vise at jeg hadde penger for aa betale for visaet tilbake. Jeg hadde ogsaa blitt mer eller mindre frivillig geleidet dit ting skjedde av noen unge menn som antakelig var taxisjaafoerer e.l. og ville gi dem tips. Naar de fikk det ba de om mer, og i loepet av 3-4 sekunder hoerte jeg stemmer baade fra hoeyre, venstre side og bak meg som vill ha penger. Da kjente jeg taalodigheten briste, og kroppen gikk inn i 'Fight or Flight' modus. Men siden jeg paa ingen maate vil havne i konflikt med Cambodianerne i Cambodia hvit som jeg er, ble det flight. Jeg braaloep unna, 10-15 meter mot grensen.

Ikke noen koselig opplevelse, men jeg maa nok igjennom det igjen, hvis jeg skal vaere her...

Vel, til slutt ett delvis jungelbilde fra en tur Green Chang og jeg tok til soerenden av oeya:

Vi mailes!

Monday, December 17, 2007

Flyttings...

Hei.
Da har Vara og jeg flyttet inn i bungalowen, selv om den ikke har bad eller do. vi dundret inn i loepet av 20 minutter, foer malingen hadde toerket. Ped laget en nydelig plante og blomster-dekorasjon paa trappen, se bilde

Vi har faat inn seng og madrass og Vara aarner og rydder, nesten mer enn jeg liker.
Hun er i Pattaya i dag og i morgen for aa anskaffe mer ting til Cafeen og bungalowen. Det er bra, hun er svaert fornuftig, men jeg merker mer og mer til at baade hun og de andre Thaiene fungerer i foelge en annen takt og rytme enn meg, samt at det fort blir slik at vi faranger (Thai for utlending) gir etter og foelger deres rytmer fordi vi raskt merker at aa proeve aa faa dem med paa vaar er vanskelig.
Her er noen bilder av bungalowen inni:



Vara vil ha glass i vinduene ogsaa, men det betaler ikke jeg. Det faar vaere gensere! :-) Men hun har rett i at myggspray er smartere enn myggneting; det er sprekker i gulv og vegger, saa netting hadde bare stoppet de aller mest forvokste innsektene.

Vi hadde forsaavidt besoek av noe kakkerlakkliknende paa sengen i gaar ettermiddag, stort nok til aa synes paa vedlagte bilder, men den maa ha vaert smart nok til aa forstaa og formidle til vennene sine at det var lite aa hente hos oss.

Innsekter synes aa vaere programmert til aa sjekke ut absolutt alt i sine omgivelser, uansett risiko. Og finner de noe som kan spises eller bygges med gaar det hemmelige insektmailer ut til alle som kan motta dem. Det er ingen vits i aa drepe dem, man maa bare flytte maten og la seg integrere.

Husleien paa bungalowen er betalt ett halvt aar paa forskudd, ca. NOK 6000,- saa slipper vi aa tenke paa det.

Det er rart og uvant aa bo bak saa tynne vegger, men deilig aa bo i ett trehus. Var soerpe paa innflyttingsfesten, eneste gangen jeg har vaert det her, skiller meg litt ut fra mange andre faranger i drikkemoensteret siden jeg drikker mindre enn de fleste til daglig. Maatte bare be Vara titte litt etter brillene mine morgenen etter for jeg husket ikke hvor jeg hadde hatt dem sist. :-)

Var hos Thaimassoesen i gaar morges: rett og slett en opplevelse; man kjenner hvordan gammelt blod blir presset ut av muskulatur og andre steder og satt i sirkulasjon igjen. Og jeg merker at kroppen kan beveges mer. Snodig at dette ikke er mer kjent i Vestens medisin, men det beroerer jo saavidt det jeg tukler ned en bok om.

Ellers er det lite nytt, jeg haaper paa aa faa renskrevet det jeg har faat til med boken til naa og sende den til forlaget ila. uka, hvis det ikke skjer for mange pluts-viklinger...

Mailes!

Atle