Friday, December 28, 2007

En uvanlig jul...

Mor'n igjen, og god, jul, godt nyttaar og det som hoerer med.

Mye har saaklart skjedd siden sist, jeg er tross alt i tropene. Jeg skal proere aa ta det i kronologisk rekkefoelge.
Men foerst, slik det litt for ofte blir synes jeg, noen bilder fra Vara's Cafe, paa dagtid.
Hun aarner og forbedrer der fortsatt, saa selv disse bildene, noen dager gamle, faar ikke med alt.



Men daarlig blir det ikke, det maa jeg si!
En viktig ting som gjenstaar er aa oversette menyene til Thai, sa Thaier foeler seg mer velkomne. Men forest maa Vara lande paa hva som skal vaere paa dem og hva det skal koste.
(noe som sikkert hadde vaert ferdig foer aaapning i Vesten, men her er 'planlegging' ett fremmedord. Jeg har gitt opp aa proeve aa forklare fordelene med det. (men ting blir likevel gjort, forbausende ofte til rett tid og ofte bedre enn hvertfall jeg hadde klart aa tenke ut!..))

Det er ikke stapp fullt paa Cafeen hele tiden, men det tusler innom en gjest i ny og ne.

Selv sitter jeg der bare unntaksvis, litt fordi jeg bedre og bedre merker at jeg trenger mer plass, ro og rom rundt meg.

Disse ukene har vaert en storm av opplevelser og min arktiske hjerne, kropp og psyke er rett og slett fyllt til randen. Det som skjedde til slutt var at magen sa stopp ved aa nekte aa slippe ut noenting. Etter noen dager maatte jeg tone ned spisingen og etter en uke uten output bestemte jeg meg for aa ta en pause og flytte meg, for aa se om det gjorde ting bedre.

Dermed booket jeg 3 overnattinger i en bungalow paa en rimelig resort i naerheten, THB 500/natt. Det ble magen lettet for, men naar kvelden kom lurte jeg paa hva jeg hadde gjort. For jeg kunne telle utelivsstoey fra hvertfall 5 forskjellige barer og restauranter hoerte Norsk og Svensk mer eller mindre fyllelyder og fikk flashbacks til tidlig barndom der jeg laa og ville sove.

Saa jeg flyttet meg, det ble 'Checkout allready?' og 'Yes please', men her er hvertfall ett bilde fra den ikke-navngitte resorten, det vakreste jeg saa mens jeg var der:

Dagen etter hadde jeg en plan, naa skulle ting bli bra.

Tidligere nevnte Lanna Cafe, i andre enden av Kai Bae i forhold til der Vara's cafe er, danner i tilegg til aa vaere en deilig Cafe dessuten inngangsportalen til ett sted med det, sett i forhold til stedsnavnet, geniale navnet 'K.B. resorts.'
http://www.kbresort.com/

Jeg dro dit for aa hoere om de hadde 2 netter til meg. De hadde bare en, men samtidig som jeg hoerte det saa jeg ett oppslag som presenterte ett annet sted som jeg fikk lyst til aa bo paa. Saa ting flasket seg paa magisk vis.

Og magisk ble det. Bongalowene paa K.B. resorts er noe av det beste jeg har bodd i. Noen (kona til han som driver cafeen tror jeg, for hun er visstnok Japansk) har forstaat at det er ett poeng med kvalitet og presisjon i f.eks. mekanikk som beveger seg, noe man kjenner med en gang man aapner doeren paa bungalowen. Skikkelig laas, tung, god doer, solid hengslet. Gardiner hengt paa ordentlige trehengere, i nydelig stoff. Vinduer i 'persienneprinsipp' som aapnes med en liten sveiv, myggnetting innenfor. Og ett nydelig flislagt bad. Alt sammen for THB 1150,-, men det er ogsaa de billigste rommene de har. Likevel: man faar mer for pengene enn paa tidligere beskrevne Sea View, selv om sammenlikningen er litt urettferdig.

Bilder fra innsiden av bungalowen:



Og ett fra utsiden. Det er dette som kalles 'Fan villa 2 person' paa websidene deres, og jeg hadde ikke engang behov for aa kjoele ned rommet med vifta, siden jeg hadde ett vindu paa hver side aapent.

K.B. resorts er ypperlig for familier, antakelig ett av de bedre her paa Koh Chang. Jeg syntes det ble litt mange broelende Russiske barn og badebukse og bikinikledde faranger som gikk tur paa betongstiene rundt veggene, men saa var det og stappfullt naar jeg var der.

Flere bilder, naa fra innimellom bungalowene:



I loepet av doegnet jeg bodde der skjedde det mer: Jeg hadde en date og syntes det passet svaert ypperlig i forhold til at rommet jeg naa bodde paa var saapass presentabelt. Jeg hadde dessuten lett halve dagen og funnet en offroader jeg kunne leie. Utleieren var en av disse solide Tyskerne man kan treffe her nede, en man umiddelbart forstaar vet hva grundighet og kvalitet er, men som, i motsetning til Russerne foreloepig, har forstaatt at det hverken nytter aa betale mere penger for, kjefte seg til eller forsoeke aa undervise i kvalitet til rett tid i alle ledd her.

Jeg foelte meg trygg paa at 125cc jeg leide var i forsvarlig nok stand selv om oljelampa lyste konstant, noe utleieren var smertelig klar over.

Dermed begynte baade flashbacks til en trivelig tid med en 600cc offroader jeg hadde for 15 aar siden og en av de mest obligatoriske ingrediensene i 40-aars krisa: man raller omkring paa en motorsykkel man ikke kjenner i ett miljoe man tror man forstaar...

Til de bekymrede kan jeg si at sykkelen er tilbakelevert, skinnet er helt og utleieren fornoeyd. Men ae vart skraemt ja, for selv om du har motorsykkellappen og en gang for lenge siden har laert hvor det er lurt aa ligge paa veien i forhold til svinger, oljeflekker, humper og trafikk har ikke noedvendigvis moetende minibusser med sjofoerer som ikke vet at jorda er rund og tror paa reinkarnasjon noe som helst interesse av forelesninger om slikt, rett og slett fordi de er det stoerste dyret paa stien!

Nok om den, det var alt i alt ett trivelig gjenmoete. Mye bedre aa paa rolig turtall, tyngste gir og jevn 40-60 hastighet rulle naermest igjennom humper, hull og alskens ujevnheter paa veien mens man slapt lener seg paa styret enn aa hele tiden maatte bekymre seg for om det denne gangen har kommet ett hull eller en sten i veien som er stort nok til at de litt for smaa hjulene paa green chang skal havne ut av kurs.

Men Vara ville ikke sitte paa engang, hun syntes den var for moekkete og slett ikke pen nok og sa dessuten at jeg heller fikk ha pujinger der, som er lokalspraak for, jeg trodde det var ungjenter, men det er visst dekkende for damer i alle aldre.

Dermed tilbake til daten, noe som blir en kort historie, for hun ringte 10 minutter etter at vi skulle ha moettes og kom i loepet av samtalen frem til at hun hadde vondt i magen og ikke kunne komme. Det var den planen.

Jeg tygde litt mat alene i en av de vakreste solnedgangene jeg noengang har sett, paa stranda til K.B., og var sur nok til aa ikke gidde hente fotoapparatet.

Etter en hvileloes og alkoholfyllt natt jeg ikke vil skrive mer om var det checkout og 'kop kun khap mak mak' fra K.B., hvor jeg neppe etterlot noe heldig inntrykk av meg...

Vel, ny dag og blanke ark igjen.

Paa K.B. hang det som nevnt ett oppslag om noe som het 'Forest Mansion' og samtidig med check in og at jeg viste interesse for dette skaffet de meg en bungalow der neste natt. Saa jeg putret meg rolig i den retning jeg hadde blitt anvist at det skulle ligge, litt inn i jungelen paa oeya, like ved inngangen til en av de 3 fossene.

Og er du glad i natur kan jeg anbefale dette stedet. Ingen webside e.l., men bungalower bygget i leca med tykk orangemalt murpuss (det de kaller 'betong' her) og gulv av samme type. Det gir litt bunkersfoelelse, men de har varmt vann, aircon, kjoeleskap og tv. Og det er ikke mobildekning! Og veldig lite trafikk, men mye naturlyder! Inne i bungalowen, med alle doerer og vinduer igjen er det det stilleste jeg har opplevd siden jeg var i Norge, snart 3 maaneder siden. Deilig! Faktisk bedre enn jeg trodde, jeg skal booke 2 netter til der i neste uke.

Bilder: ett fra inngangsdoeren, mot 'resepsjonen'

Ett av en av bongalowene, legg merke til at man kan gaa opp paa taket og kose seg.


Ett av 'restauranten', med min leiesykkel nest ytterst til hoeyre.


Og 2 av rommet, som i tilegg til aa vaere omtrent lydtett, kjoelig og det mest solide jeg har bodd i her dessuten hadde rund form! Noe som gjorde opplevelsen enda bedre.







Etter aa ha sovet ut endel dro jeg uttpaa ettermiddagen, ikke noe sted for aa kjoepe ananas til Vara, men innover mot inngangen til fossen ved Klong Plu. Etter aa ha betalt dobbel Thai-pris, i alt THB 200, fikk jeg inngangsbilett og lusket rolig innover paa den godt oppgaatte stien igjennom jungelen. Her var det dessuten satt opp ett og annet opplysningsskilt angaaende flora, fauna og vannets krestsloep, saa de lokale naturvernmyndighetene viste seg fra en god side. Oeya er jo tross alt ett naturreservat.

Noen bilder fra foss, badekulp, jungel og elv:






En fin tur, ypperlig som foerste-jungeltur, selv om det gaar saapaas mye folk paa stien at du her heldig hvis du opplever noe annet enn planter uansett hvor lenge du staar stille og venter.

Naer bungalowen var det derimot slett ikke umulig aa treffe skapninger man kan ha delte meninger om:


De lengste bena var vel aa sammenlikne med min lillefinger, men likevel saa jeg henne ikke foer jeg var en halv meter unna. Jeg hadde tenket til aa proeve aa ta bilde av hvordanett tre her nede ofte faar selskap av baade 3 og 4 andre planter eller traer naar de vokser opp.

Siden ett bilde sier mer enn ca. 1357 lange ord tok jeg dette bilde i dag tidlig:

I gaar kveld skulle jeg ut for aa kjoepe litt vann og tok ett skritt opp paa denne broen, som var paa veien mot bungalowen jeg bodde i. Det var moerkt saaklart, men det hang ett lys der for siktens skyld. I det samme jeg satt foten ned saa jeg noe ca. 3-4 cm. bredt som bevegde seg paa tvers av broen, like ved den hitterste kanten. Det tok med sikkert 2 sekunder aa oppfatte at det var fraktarbeidende maur. Mange arbeidene maur. Men de maa ha kjent vibrasjonene av at jg hadde satt ned foten ca. 20 cm. unna dem, for formasjonene ble brutt og ganske kaotiske. Men 10 sekunder etterpaa var de igang igjen. Fasinert av samarbedet dem imellom satt jeg paa huk og saa paa mens oeynene vente seg til moerket. Alle holdt seg i rekkene og det var nesten mer som aa se noe som rant, en vaeske med partikler i, enn en gjeng individer som jobbet i flokk.

Fasinerende.

Men saa begynte det, for jeg ble var noe stoerre, men liknende noe naar jeg skulle stoette meg paa rekkverket paa venstre side: joda, der var det den samme trafikken, men ca 3 ganger saa mange! Og paa rekkverket paa den andre siden! Og paa stolpene opp og ned paa begge sider!

I ett lite oeyeblikk maatte jeg motstaa panikken for der stod jeg altsaa, midt blandt millioner av maur paa alle kanter, uten at de broed seg filla om meg Det var det travleste og livligste jeg kan huske aa ha vaert i, og det sier ikke lite, selv om jeg fortsatt ikke har vaert i Bangkok. Det var bevegelse overalt i hele synsfeltet, men siden hvertfall 85% av dem holdt seg i rekkene ble det ganske raskt mer vakkert enn skremmende.

Ett tips til deg som maatte faa oppleve noe liknende: proev aa puste mykt paa en av rekkene og se hva som skjer... :-)

---

Jaja... Det var vel det meste av det som har skjedd. Jeg faar runde av med aa forsiktig ytre litt i forhold til relasjoner jeg er mer eller mindre avhengig av og viklet eller blandet inn i.

Foerst vil jeg si at ingenting av dette hadde vaert mulig uten Vara's hjelp. Hun laerer og viser meg mye, men jeg kommer nok ikke til aa bli slik hun skulle oenske. Jeg har bilde av en sta Nordmann paa vei over arktisk is (Boerge Ausland) i Cafeen for aa proeve aa hinte henne om baade Norsk stahet og hvor annerledes det er der, men jeg vet ikke om Asiater er interessert i slike hint i det hele tatt...

Naa er jo jeg gjest her og boer saaklart tilpasse meg, men det er ikke helt lett naar man lett kan lage logiske forklaringer (som de er fasinerende uinteressert i) paa hvorfor stoe struktur er bedre enn stadige smaaoverasskelser. For eksempel.

En annen ting som forvirrer endel er at Vara hele tiden understreker at jeg er fri til aa gjoere hva jeg vil, men likevel lurer hun svaert mye og ofte, gjerne i en litt spoekende og smilende tone paa om jeg har savnet henne, hvor det var best aa bo, om det er 'checkout' snart og liknende, samtidig som hun, trygg paa at vi skal spise middag sammen, kler seg fantastisk. Joda, hun er paa jakt etter en boyfriend, og jeg har faatt forsikringer om at det ikke er meg, men det er ikke helt lett aa vite hva jeg skal tro.

En tredje ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gripe an er at storfamilien som jeg og Vara bor paa eiendommen til og som har bygget bungalowen vi bor i (som jeg naa skal flytte tilbake til) naa mens jeg har vaert borte dessuten har satt igjan aa totaloppgradere hele vann og avloepssystemet til alle bungalowene der. Saa hemmelig forblir det hvis du forteller en Thai at du ikke har faatt ut noe paa driter'n den siste uka, rett og slett fordi de har ett saa naturlig forhold til noe som jo egentlig er gangske naturlig. Vel, dette er jo svaert bra og flott, og jeg foeler meg mer priviligert enn jeg fortjener. Men det skremmer meg litt og for gjoer de dette bare for at jeg skal trives kan vi ha ett litt skummelt skjaer foran oss, for jeg trenger mer plass enn Vara kan gi meg, uansett om badet er bra...

Time vill sjovv.

Det jeg merker er at jeg uansett maa ha 2 overnattinger til paa Forest Mansion. Neste uke. Etter det skal vi ha 3 overnattinger i Bangkok pga. pass til Vara + smaating til Cafeen, saa faar vi se hvordan det gaar.

Hurra, naa fikk jeg jo ut masse her, da kanskje det loesner andre steder og! :-)

Mailest.

Atle

Saturday, December 22, 2007

Vara's Cafe og cocktailbar ++

Heisann.
Da er det bare aa oenske velkommen til Vara's Cafe og Coctailbar i Kai Bae, Koh Chang, Thailand!
Vi aapnet i gaar, big time! Masse gjester og ikke hjemme foer i dag tidlig. Veldig bra.
Jeg tror cafeen til Vara kommer til aa gaa bra, hvertfall med henne ved roret. Hun har faat ei hun stoler paa fra Pattaya, Nueng, 26 aar, til aa hjelpe seg og jeg tror nok at Lek, veninnen til Vara, kommer til aa jobbe der og.
Til venstre for Cafeen ligger en av de Indiske skredderne, til hoeyre ligger Ting Tong bar.
Det er bare aa legge seg flat og skryte villt av jobben Vara har gjort og gjoer og jeg tror nok den kommer til aa baere store frukter for henne. Hun har som nevnt faat hjelp av Mr. Ped, som har bar paa andre siden av den Indiske skredderen til venstre for oss, og her ser dere mer av resultatet:


Her er baren utenifra igjen:

og her er ett bilde tatt fraandre siden, paa litt lenger avstand:

Bilder tatt paa dagtid kommer. I dag og i morgen er det stengt igjen pga. valget her.
Selv er jeg egentlig maalloes over hva Vara har faatt til, det er veldig koselig aa sitte i Cafeen og det er hun som har bestemt omtrent alt, bortsett fra skrifttypen paa skiltet.
Mer som er vidunderlig koselig, denne gangen ett par bilder av terasse med kaffekrok paa bungalowen som faren til Mr. Ped har bygget og ledet arbeidet med.

De har senere flyttet paa 4-5 traer og store planter saa utearealet har blitt svaert koselig det og! Thaiene er utrolig flink til aa gjoere ting koselig, men de har sin egen maate aa jobbe paa, som ikke er helt lett for en forvirret utlending aa komme inn i. Ikke har jeg lov heller...

Saa over til noe ikke saa koselig: Vara og jeg har hatt vaar foerste ordentlige krangel. Over en filleting saaklart, og det er nok ett resultat av at jeg trenger mer plass, ro, min struktur og rom rundt meg. Det er en del ting hjemmefra jeg begynner aa savne.

Saken var at de tok stroemmen paa hele oeya her paa torsdag, paa ett doegns varsel... Forhaapentligvis fordi de skulle oppgradere noe, men uansett ble jeg saa irritert at jeg etterhvert mistet taalmodigheten. Vara ordner veldig mye og det meste blir veldig bra, men det er litt uvant for meg f.eks. aa ikke finne underbuksene mine fordi Vara har funnet en for henne enda ryddigere maate aa organisere ting paa, og da ble det skjaerings naar til og med hun slaar ut med armene og sier at det ikke nytter aa endre paa at det er saa lite ryddighet fra myndighetens side ovenfor egen befolkning og naeringsliv.

En annen ting som har skjedd er at jeg har vaert i Cambodia paa det som kalles visarun for foerste gang. Det var ikke spesielt trivelig, maa jeg dessverre si og det er tragisk aa se hvor daarlig den Cambodianske administrasjonen klarer aa benytte seg av den store ressursen som de har i sin egen befolkning, saerlig hvis de hadde faatt helse og utdanning.

Etter 20 minutters hvileloes tigging fra en 12-13 aarig gutt og lillesoesteren og moren hans maatte jeg vise at jeg hadde penger for aa betale for visaet tilbake. Jeg hadde ogsaa blitt mer eller mindre frivillig geleidet dit ting skjedde av noen unge menn som antakelig var taxisjaafoerer e.l. og ville gi dem tips. Naar de fikk det ba de om mer, og i loepet av 3-4 sekunder hoerte jeg stemmer baade fra hoeyre, venstre side og bak meg som vill ha penger. Da kjente jeg taalodigheten briste, og kroppen gikk inn i 'Fight or Flight' modus. Men siden jeg paa ingen maate vil havne i konflikt med Cambodianerne i Cambodia hvit som jeg er, ble det flight. Jeg braaloep unna, 10-15 meter mot grensen.

Ikke noen koselig opplevelse, men jeg maa nok igjennom det igjen, hvis jeg skal vaere her...

Vel, til slutt ett delvis jungelbilde fra en tur Green Chang og jeg tok til soerenden av oeya:

Vi mailes!

Monday, December 17, 2007

Flyttings...

Hei.
Da har Vara og jeg flyttet inn i bungalowen, selv om den ikke har bad eller do. vi dundret inn i loepet av 20 minutter, foer malingen hadde toerket. Ped laget en nydelig plante og blomster-dekorasjon paa trappen, se bilde

Vi har faat inn seng og madrass og Vara aarner og rydder, nesten mer enn jeg liker.
Hun er i Pattaya i dag og i morgen for aa anskaffe mer ting til Cafeen og bungalowen. Det er bra, hun er svaert fornuftig, men jeg merker mer og mer til at baade hun og de andre Thaiene fungerer i foelge en annen takt og rytme enn meg, samt at det fort blir slik at vi faranger (Thai for utlending) gir etter og foelger deres rytmer fordi vi raskt merker at aa proeve aa faa dem med paa vaar er vanskelig.
Her er noen bilder av bungalowen inni:



Vara vil ha glass i vinduene ogsaa, men det betaler ikke jeg. Det faar vaere gensere! :-) Men hun har rett i at myggspray er smartere enn myggneting; det er sprekker i gulv og vegger, saa netting hadde bare stoppet de aller mest forvokste innsektene.

Vi hadde forsaavidt besoek av noe kakkerlakkliknende paa sengen i gaar ettermiddag, stort nok til aa synes paa vedlagte bilder, men den maa ha vaert smart nok til aa forstaa og formidle til vennene sine at det var lite aa hente hos oss.

Innsekter synes aa vaere programmert til aa sjekke ut absolutt alt i sine omgivelser, uansett risiko. Og finner de noe som kan spises eller bygges med gaar det hemmelige insektmailer ut til alle som kan motta dem. Det er ingen vits i aa drepe dem, man maa bare flytte maten og la seg integrere.

Husleien paa bungalowen er betalt ett halvt aar paa forskudd, ca. NOK 6000,- saa slipper vi aa tenke paa det.

Det er rart og uvant aa bo bak saa tynne vegger, men deilig aa bo i ett trehus. Var soerpe paa innflyttingsfesten, eneste gangen jeg har vaert det her, skiller meg litt ut fra mange andre faranger i drikkemoensteret siden jeg drikker mindre enn de fleste til daglig. Maatte bare be Vara titte litt etter brillene mine morgenen etter for jeg husket ikke hvor jeg hadde hatt dem sist. :-)

Var hos Thaimassoesen i gaar morges: rett og slett en opplevelse; man kjenner hvordan gammelt blod blir presset ut av muskulatur og andre steder og satt i sirkulasjon igjen. Og jeg merker at kroppen kan beveges mer. Snodig at dette ikke er mer kjent i Vestens medisin, men det beroerer jo saavidt det jeg tukler ned en bok om.

Ellers er det lite nytt, jeg haaper paa aa faa renskrevet det jeg har faat til med boken til naa og sende den til forlaget ila. uka, hvis det ikke skjer for mange pluts-viklinger...

Mailes!

Atle

Thursday, December 13, 2007

Suae mak mak

Haa og hei.

Noen bloggord uten bilder denne gangen, mens Vara vasker, aarner og befolker cafeen med kopper, kar, flasker, duker mm.
Cafeen begynner aa ta form og blir bare mer suae mak mak (kjempefin) for hver gang det skjer en endring. Sikter paa en testaapning snart.
Bungalowen begynner og aa bli ferdig, bortsett fra det sanitaere, det blir utedo til aa begynne med, slik jeg hadde i Vadheim for 30 aar siden.

Jeg har junglet litt mer siden sist, men denne gangen tok jeg en tur paa dagtid, samme sted.
Mer mygg, men mest hvis man er svett og i skyggen, og mest nedenfor knaerne, der det er tryggest for dem. Venter man lenge nok kommer det nye typer med grovere summelyd, det beste motmiddelet er aa bevege seg litt. Veps og annet som tror du er en blomst pga. fargene paa klaerne dine kommuniserer man greit med ved aa lage turbulens med capsen.

Man merker at hjernen faar meget mer aa forholde seg til naar man gaar i villjungelen, man gaar automatisk veldig sakte og tar pauser kanskje hver 10. meter for aa faa oversikt over omgivelsene. Enda stien jeg gaar paa er bred og opptraaket nok til aa kjoere motorsykkel paa.
Av og til rasler det plutselig til i loevet noen meter foran meg naar jeg lister meg omkring paa stien. Det er noen slags firsfisler som lar seg skremme, jeg ser ikke mange, men lar meg skremme av de med gul, orange eller roede farger. Husker liksom at det betyr noe med fare og vet lite om hvor sterk gift de ev. har og hvor stressede de er av at jeg er der.
Aa gaa utenfor stien her er det lenge til jeg forsoeker meg paa. Man forstaar av alle lydene til det som kan fly at uansett hvor man er saa er man gjest paa noens revir. Men revirinnehaverne ser man (heldigvis?) lite til og det er nok fordi de i tidens loep har inngaat en avtale om at mennesker kan faa ferdes paa stien.
Dessuten ville det sikkert tatt 1 time aa bevege seg 2-300 meter og vaert vanskelig aa beholde retningssansen. I tilegg til at man stresser baade dyr og innsekter mer da, for ikke aa snakke om diverse betornede (0.5 - 5 cm) planter.
Nei, det er nok moro langs stien foreloepig.

Det er foerst naar man kommer ut av jungelen paa dagtid at man forstaar poenget med aa ta vare paa den: det blir skarpt lysere, luftfuktigheten synker masse og temperaturen stiger dramatisk. Saapass at man bare faar lyst til aa gaa inn igjen, eller sette seg i utkanten av den og pause litt. En liten tankevekker.

Vel, faar stikke aa hjelpe Vara litt, i den grad jeg kan, hun holder i rattet med begge hendene, og godt er det.

AtlEric!

Sunday, December 9, 2007

Asjur, litt jungel, ballongblaaser Beckmann + slange

Heisann.

Saann, da har jeg faatt lagt mailene over paa bloggen, de er forsaavidt i riktig rekkefoelge tidsmessig: eldste oeverst, men siden bloggmediet tydeligvis har standardisert paa motsatt rekkefoelge blir det slik fom. denne posten.

En litt negativ og treg dag i dag: jeg knoter med skrivingen og gruer meg til middagen med politiet senere i dag. De vil selvfoelgelig vite hvem som bygger den nye cafeen her, som bare blir bedre og bedre for hver gang vi stikker innom. Bilder senere, naar ting er ferdig.
Bungalowbyggingen gaar ogsaa fremover, men den er ikke ferdig paa tross av den foerste tidsplanen. Men selvfoelgelig; naar ingen underleverandoerer heller ikke prioriterer den opprinnelige tidsplanen nytter det lite aa mase.
I gaar var det bursdagen til Lek, ble selvfoelgelig markert i Ped's bar:

Gjett hvem som fylte ballongene, uten arbeidstillatelse!
Jeg gadd ikke staa opp og jungle meg i dag, sov helt til 8:30 og har sittet her og internettet etter det. Men her er noen bilder fra tidligere morgener:
Til slutt kom slangen i paradiset frem her i dag. Den hadde gaatt i skjul fra solen tror jeg, og laa i en krok i rommet vaart, rett innenfor doeren. uvitende som jeg er ble jeg ikke redd av andre grunner enn at Vara ble bekymret. Etter litt diskusjon frem og tilbake om hva vi skulle gjoere tenkte jeg at det var liten vits i aa late som om jeg hadde noe aa bidra med og Vara fikk skuffet den ut vha. ett kosteskaft. I mellomtiden hadde jeg hentet kamera, men den var sannelig saapass rask at jeg nesten ikke fikk tatt bilde av den:

Saa fikk jeg hvertfall gjort noe i dag... Mer senere!
Atle

Hei bollesveis.







Titten Tatten alle sammen.


Nå har jeg noen timer for meg selv med internettkontakt her i leiligheten i Jomtien igjen, før Vara og jeg skal ut og se etter kopper, glass, bord, stoler o.l. til cafeen som såvidt har begynt å spire:



Vi har investert i frakt og arbeidshest;
Han tar oss både hit og dit. Etter en ukes nøling og noen dagers erting fra Vara har jeg blitt sjåfør og ikke bare passasjer.
Det virker som jeg har truffet veldig godt i forhold til samarbeidspartner i dette litt halsbrekkende ´hjelpe en ikke-bemidlet dame som fortjener det igang med noe hun kan få til å gro´- prosjektet mitt: Vara er 39 år og har bodd minst 30 av dem i Pattaya, en av de mer beryktede byene i verden. Men hun er likevel mer bereist enn meg, har god smak, masse erfaring i forhold til utelivsjobbing her i Øst, kjenner mange, er lite typisk Thai, lite typisk kvinne, har mange av de samme ideene som meg og jeg klarer sakte men sikkert å stole mer og mer på henne og at hun ikke bare plutselig vil si ¨Hade bra og takk for pengene.¨Jeg gleder meg til å se cafeen som snekkerne nå er i gang med å bygge. Kommunikasjonen er litt trøblete, selv om hun lett kan si det meste på engelsk er det en engelsk med sterk Thai-dialekt. Det blir endel forbi-hverandre-prat. Men jeg har valgt å gi henne rattet og pengene for at ting skal kunne skje i det tempoet som er naturlig her. Alt vokser og endrer seg mye raskere i tropisk klima, uvant for en treg Nordmann... :-) har ingen bilder av Vara enda, hun vil ikke bli fotografert.
Solen griller meg godt her, så jeg kler meg i åpent og ledig hvitt så mye som mulig. Håret er klippet og brillene fornyet:
Jeg legger også ved ett strandbilde, SuperHavna (Nevlunghavn, Larvik), tatt fra en av resortene/hotellene som det er endel av, der de virkelige perlene er, og slik dere nok kommer til å bo den tid dere er her når den tid kommer.
Ikke alle lever slik:
men nydelig er det lell.
Selv prøver jeg å bo som Vara og de som hjelper henne, dvs. ca. slik Thaiene bor, tror jeg.
Jaja, en time til jeg skal ut og fly igjen, jeg får prøve å få en blund.
Litt av den ytre kysten av Koh Chang:
Atle

Mer nyansert

Hei igjen alle sammen.
Siden det er kaldt og moerkt i Norge naa og bare krig, forgiftet vann, jul og annen elendighet i alle medier sender jeg en litt mindre paradisaktig mail herfra.

Det er betydelig bedre aa vaere her enn i byen, men det er fantastiske forskjeller mellom hoteller og vanlige folk. Som jeg nevnte bor Vara og jeg mer som vanlige folk og naa, mens snekkerne fortsetter aa bygge Cafeen som skal servere kaffe, coctailer og San Miguel oel, til aa begynne med, har vi leid oss inn paa ett rom hvor det egentlig bare er en seng. Badet bestaar av ett rom med en do, en vask, ett dusjhaandtak, men det er ikke rennende vann... Men det er stroem! Vi har fyllt opp rommet med cafemoebler og annet som trengs til cafeen. Vi har bodd der i 3 dager naa, THB 300/dag (ca.NOK 50.-) og det er utrolig hvor fort man venner seg til ting. Faktisk er det ganske bra aa sove der fordi bygningen er saapass spinkel at den kjoeles ned naar sola gaar ned. Doeren laases med hengelaas. Se bilde av innkjoersel med en av vaktundene, bygningen er den hvite til hoeyre.



Vi skal boo der ut maaneden for vi har betalt 6 maaneder forskudd paa en bungalow som naa er under oppfoering, den tror jeg blir koseligere, men antakelig med boettedusj den ogsaa... :-) Jeg har tenkt til aa utnytte denne muligheten til aa positivt sjokkere meg selv paa bursdagen min ved aa overnatte en natt paa Sea Viewhttp://www.seaviewkohchang.com/home/index.phpi en s.k. 'Deluxe Cottage' (THB 4000/dag ca. NOK 650)http://www.seaviewkohchang.com/accommodation/details.php?room_id=r001 hvis det er ledig, om saa bare for aa tyte enda mere foranding inn i den plagede hjernen min.

Ta gjerne en titt paa websiden til baren til han som hjelper oss saa mye med cafeen at han maa sies aa vaere prosjektleder for den; Mr.Ped, baren hans heter Little Tree bar, webside:http://www.littletreekohchang.com/ Vara er gammel veninnde med moren hans, Lek, som har bodd her i 6-7 aar. En knallstart spoer dere meg.

Goey aa see dette ta form, selv om jeg som vestlig merker endel frustrasjoener over hvordan ting gjoeres. Planer endres hele tiden og innsyn og kontroll har jeg gitt opp, Vara koordinerer, styrer penger og aarner. Jeg betaler, er motobikesjaafoer, og bekymrer meg over oekonomien... :-)

Men jeg foeler meg ganske sikker paa at jeg har truffet rett samarbeidspartner i Vara, hun har god smak, velger som regel det samme jeg ville gjort, er mye mer fornuftig med penger enn de fleste Thaier jeg har stoett paa, er brutalt aerlig noen ganger og har budinessmotiver. Hun spoeker av og til med at kommer til aa late som om hun ikke vet hvem jeg er naar jeg er i Norge og ringer, men jeg tror ikke hun kommer til aa gjoere det. Time vill sjovv...

Mere bilder: det foerste Vara gjorde naar vi tok inn der vi bor naa var aa lage ett lite alter paa ett av cafebordene, med en figur (beklager uvitenheten..) hun hadde reist til Bangkok for aa faa tak i. Den er over 100 aar gammel og jeg toer ikke sette noe paa det bordet.



Se ogsaa bilde av en av vekkerklokkene som begynner kykkeliky-konkurransen saann i 4-5 tida.

Foereloepig drikker Vara og jeg morgen og ettermiddagskaffen paa Lanas Cafe, i andre enden av landsbyen for der vi kommer til aa aapne.




Han har bra kaffe, interioer og stemning, men litt mye trafikkstoey. Vara snakker endel med han som driver der, en veldig sympatisk kar og vestlig som jeg er fryktet jeg konkurrnsen. Selvfoelgelig blir han en samarbeidspartner, bare jeg lar Vara styre showet. Han viste meg en kjempestilig originalutgave av en bok av Hobbes her om dagen, fra 1651. Ikke helt paperback akkurat!... Interessant og inspirerende aa se hva boeker var foer i tida!

Saa en liten tingelang til slutt: her ute heter jeg Eric, Vara begynte aa kalle meg det. Mye lettere aa si enn Atle, og her i tropevarmen er det viktig aa spare paa energien! Som ved ett magisk sammentreff er det det samme som faren min het, men det vet jo de fleste av dere...

Jaja, dette ble ikke saa mye mer nyanseert som jeg hadde tenkt, men det gjoer ikke noe...Mer neste gang!


Atle/Eric

Bonusbilder:
Byen vi bor i: