Saturday, January 26, 2008

Ute etter Cola mot fyllepsyken

Hei.
En liten dramatisering av gårsdagens indre liv:

-

De sier at Coca Cola er stabiliserende etter å ha vært på fylla, så siden jeg har vært på fylla natt til i dag, hvilt i hele dag og mørket nå faller på her i jungelen føler jeg at det er passende tid til å teste ut det.. De bilalarmlydlignende eller hvinende og blodsugende flygende innsekter våkner og skal finne hverandre og kose seg eller finne meg og spise, da passer det bra å gå ut og sjenke de litt alkoholholdig blod.
Her hvor kristendommen flere ganger har måttet gi tapt har Coca Cola Company hvertfall klart å holde fortet, så jeg regner med at familien som av økonomisk nødvendighet bor i og driver matbutikken som er åpen hvis de ikke sover alle sammen har en boks selv om det sikkert gir dem ubehagelige assosiasjoner i retning av nokså nylig krig og ødeleggelse bare timers reise herfra.

Det er tydeligere og tydeligere for meg at mye alkohol brått når man ikke er vant med det aller først bedøver de høyeste, mest etiske og de mest fornuftige deler av hjernen, mens de motoriske eventuelt blir bedøvet senere, for igjen har jeg gjort ting i fylla som jeg ikke engang ville kommet på eller vurdert i edru tilstand.

Og nå får jeg altså litt av straffen fordi jeg må tusle alene gjenom mørket langs asfaltveien igjennom betongkonstruksjonene og blikkskurene de ca. 300 meterne det er til butikken med Colaboksen, samtidig med at de tidligere bedøvde delene av hjernen litt etter litt begynner bli klare nok til å tygge på og konkludere omkring hva jeg har gjort i natt og hvor lite kompatibelt det egentlig er med at jeg er hvit, og fremmedkulturell gjest i dette landet.

Hadde man kunnet materialisere angeren jeg føler hadde jeg kunne sendt den ned for å kjøpe, eller, som rike jeg føler det, hente Cola. Istedet må jeg selv ta på meg underbukse, sort shorts og hvit ermeløs helsetrøye og rusle ned.
Heldigvis er det slak nedoverbakke og ingen hull eller ujevnheter i veien, ingen svinger engang, så jeg har en mulighet til å klare å balansere både kropp og all anger uten at det skjer noe som går ut over noen. Og hvis jeg er snill, stille og forsiktig i butikken, finner Colaen og noe til jeg vil ha men ikke vet helt hva er enda, får kontakt med og er ydmyk mot noen som kan ta imot pengene det koster, jeg forstår beløpet de forteller meg, jeg ikke har glemt penger, og dessuten har med nok uten at det er for store sedler, ja da går vel handelen greit og friksjonsfritt.
Tror jeg.
Og da kan jeg snu og begynne å gå tilbake med den lille seieren innkassert, noe som bør gi inspirasjon til å klare den milde, men mørke motbakken på asfaltveien gjennom jungelen til den trygge betongbungaowen jeg bor i.

Jeg må konsentrere meg for å slappe av, men det er det desverre ikke første gang jeg gjør, så det går ganske greit, egentlig.
Men angeren er jeg ikke vant til, og jeg håper jeg ikke blir straffet for hardt av virkeligheten og livet i løpet av denne turen, slik at jeg får en sjanse til.

For denne gangen har jeg altså både gjentatt og tilført en ny dimensjon til en tabbe jeg trodde jeg hadde lovet meg selv å ikke gjenta, i og med den øker sannsynligheten for at jeg havner på tvers av ett åndelig grunnlag hos vertsskapet dramatisk, enda jeg selv er enig i det.
Ikke bra. Og jeg kan ikke bare skylde på fylla.
Og dessuten er det ett par steder jeg har glemt å betale regningen.

Venter det noen på meg der ute i mørket? Er det på grunn av noe jeg gjorde i natt? Vet ikke, og det er bare en måte å finne ut det på, jeg håper jeg ikke blir fratatt muligheten til å vise meg selv at jeg kan ta dette på alvor og endre noe så jeg ikke begår samme type tabber en gang til. I morgen kan jeg for eksempel betale den øllen jeg reiste fra på byens mest populære utested og deretter planlegge avreisen herfra.

På vei nedover veien kommer jeg brått på at det ett stykke nedi her, på høyre side, kan være en hund som antakelig ikke vet hvem jeg er og som derfor helt sikkert vil knurre og bjeffe litt når den om litt får ferten av meg. Det er sjeldent noe å bekymre seg over, det er folk i nærheten. Men jeg er ute etter Cola, og ikke for å øve meg på å ikke bli stresset av hunder som gjør på meg, sånn at jeg unngår å gjøre på meg når de gjør det. Jeg unner meg ett lite håp om at den enten ikke er der eller kjenner meg igjen som snill og fredelig.
Og jeg hører ikke så mye som ett boff mens jeg sakte nærmer meg betong og metallplatekonstruksjonen butikken er i, og takker for det helt fra jeg passerer der jeg mener den er og til butikken.

Halve turen er tilbakelagt og så langt alt vel. Men nå må jeg engasjere meg, i de neste minuttene vil det være interaktivitet med meg som den ene parten. Handel har alltid vært en av de tidligeste broene kulturer imellom, men jeg er ikke spesielt flink til det.

Enten er de lokale Thaiene glasscolafantaster eller så går det ikke så mye Cola her, for jeg ser ingen Colabokser, mens en god gammeldags 0.33l Colaflaske med rød metallkork derimot viser seg elegant frem fremst i raden av sine kloninger på nest øverste hylle i brusskapet som jeg kan se fra veien.
Ikke langt unna står en av de for meg nå velkjente og gulhelemballerte plastflaskene med Kinesisk grønn iste med sitronsmak. Da var det visst det som var det andre jeg skulle ha. Jeg tar dem begge ut mens en av familiens minste, en disiplinert og bestemt liten gutt på omtrent 5 år sier noe på Thai som jeg forstår er ett tall og som jeg burde ha visst hva betød. Jeg er ganske sikker på at jeg har nok penger med meg og gir ham en av de 3-4 sedlene jeg har tatt med, alle sammen har den minste notasjonen sedler her har.
Samtidig med at jeg slipper den skjønner jeg at han forventer å få en til og jeg må bråkonsentrere meg for å temme frykten for å bli lurt og igjen påminne meg selv om at man alltid kommer lenger med tillit enn mistillit såfremt man ikke risikerer noe man ikke kan tape, Dessuten skjønner jeg, når jeg ett tiendels sekund etterpå har fått tenkt etter, at 2 leskedrikker koster litt mer enn det han har fått til nå, så før han har rukket å begynne å vente har han fått en til.
Jeg kjenner at jeg er imponert over hvor naturlig han ba om og mottok pengene. Ikke mange 5-åringer jeg har møtt hadde kunnet, eller, mer presist, måttet gjøre det, men denne gutten hadde gjort dette før ja, antakelig i årevis allerede. En handelsmann in spe. Like rutinert kommer han tilbake med 5-6 mynter i vekslepenger til meg, jeg takker så høflig og diskret jeg kan på deres språk og putter dem i lommen bevisst uten å sjekke hva de er verd.

Så går jeg ut fra under taket som utgjør ytterste del av butikken, passer på å ikke hverken tråkke på, snuble i, sparke borti eller på annen måte forstyrre løshunden som ligger der i veikanten og sover og begynner å glede meg til jeg kan ta en slurk eller to av de sukrede væskene.
Jeg vet at jeg ikke har brusåpner i bungalowen, men vet og at nød er oppfinnsomhetens mor så jeg er ikke så veldig bekymret for at jeg skal måtte bli drastisk for å unngå skuffelse og bitterhet.

Jeg finner ut, delvis ved deduksjon og delvis ved erfaring, at det er lurt å holde en flaske i hver hånd i stedet for begge i en og kjenner faktisk en viss trygghetsfølelse spire frem ved å holde i noe som er litt tungt og hardt. Men etter ett sekunds abeide med en av de noe omtåkede, men sakte oppvåknende delene av hjernen kommer jeg frem til at siden jeg ikke har kompetansen til å bruke dem som våpen antakelig er bedre å tilby dem som gaver eller rett og slett slippe dem hvis noe jeg burde kunnet kommunisere verbalt med skulle dukke opp foran meg og insistere på å skremme meg. Men hunder og annet med tenner drikker ikke hverken Cola eller iste, så der kan vekten og konsistensen til glassflasken være god å ha som argument. En boks hadde ikke hatt mye å rutte med.

Jeg rusler rolig nesten midt i veien gjennom mørket opover veien mot det klart lysende skiltet ved innkjørselen til der jeg bor mens jeg blir våt og kald på hendene av kondensen på flaskene.

Så ser jeg noe.
Tror jeg.
En skygge av noe hvertfall like stort som som meg som står på andre siden av veien ett stykke lenger oppe og til høyre for meg, eller er det noe som beveger seg mot meg? Er det ett menneske? I så fall en mørkhudet person med bar overkropp og mørke benklær. Eller er det egentlig bare en del av ett tre eller noe slikt?
Jeg temmer frykten uten å gjøre tegn til å stoppe eller endre kurs.
Noen skritt senere begynner en hund, menneskets mest naurlige og kanskje beste varslingssystem i forhold til alt fremmed ute i mørket, å gjø. Den er i nærheten menneskene som sitter i ring nær bølgeblikkskuret til venstre for meg, kanskje 10 meter unna. Joda det er noe der, noe som den fastboende hunden ikke kjenner igjen lukten av og jeg ikke kan se annet enn litt av omrisset av. Og det kommer gående langs veien mot meg, på to ben av høyden å dømme.
Jeg begynner å planlegge hvordan jeg skal hilse, men kommer frem til at jeg ikke kan hilse på noen jeg ikke kan se mot den helmørke bakrunnen. Hverftall kan jeg ikke se noen enda selv om han umulig kan være mer enn 7-8 meter foran meg nå. For med den høyden må det da være en mann?
Jeg følte da litt at noe så på meg da jeg gikk nedover, gjorde jeg ikke?
Jeg velger å avvise spørsmålet og arkivere minnet av følelsen jeg hadde i arkivskapet der jeg har egengenerert grunnløs frykt jeg aldri kan finne ut om det var grunnlag for og konsentrerer meg om nuet. Det er uansett der svarene på dette snart skal gis.

Så kommer det ett rødt lys, sånn ca. i hoftehøyde. Jeg tenker det er en indikasjonslampe på noe elektronisk, f.eks. en lommelykt. Det kan og stemme med at det like etter beveger seg, han kan ha den i hånden, men like etter har hukommelsen funnet ett beroligende bilde av det som dette etter all sannsynlighet er; en sigarettglo i hånden på en kar som antakelig er ute i samme ærend som meg, på vei fra der han bor til butikken like nedenfor for å kjøpe noe. Eller kanskje treffe noen.
Den svingende røde sigarettgloen passerer meg på andre siden av veien uten å lage noe lyd, så jeg lager ingen jeg heller.

Vel tilbake i betongbungalowen begynner jeg å skrive denne historien, og belønne meg selv med Cola og iste. Og joda, det virker. Dessuten får jeg øvd meg på å skrive det jeg håper skal bli engasjerende, lettleste og innholdsrike supersnutter. Stykker som ikke er for lange og får mye ut av nesten ingen og egentlig hverdagslig handling. Så kom det kanskje noe positivt ut av denne fyllekula likevel.

-

Atle

Men hvis det var en fastboende Thai på vei til butikken, hvorfor gjenkjente ikke hunden lukten hans?

Vel, jeg reiser nordover om ikke så lenge. Men først må jeg fortelle det til Vara, Lek, Mr. Ped og andre, så det blir ett pent brudd, selv etter det de er vant til.

Monday, January 21, 2008

Tøffelhelt Beckmanns nyeste konflikter.

Hei...
Ett lite blogginlegg fra jungelbeboer Beckmann, så vet dere at jeg lever.

Jeg fant en liten skorpion på gulvet under underbuksa mi i morges. 1.5cm kropp, kanskje, men oppimot 5 med utsrtrakte klør og hale, se bilde.



og



Den var ganske rask til bens og siden små innsekter gjerne har sterkere gift enn store tok jeg ikke sjansen på å eskortere den ut, selv om det hadde vært det mer Buddhistiske å gjøre. Men den hadde antakelig funnet veien inn igjen, så jeg tøflet den i hjel. Tøffelhelt Beckmann dæljer til...
Hun i resepsjonen ble litt bekymrt da hun så den, de var visst ikke så vanlige, så det var nok greit at jeg så den før jeg hadde skremt den til selvforsvar mot edelstenene mine...
Jeg henger vel opp tøyet heretter, selv om det antakelig var den samme skorpionen jeg i panikken som oppstod allerede før jeg så hva det var eller hvor det ble av børstet bort fra skjorten min i går morgen. Det var hvertfall noe med samme farge og størrelse.

Cafehistorien begynner å bli litt mer komplisert:
Thaiene forventer at jeg følger og og tar mer og tettere vare på Vara og Cafedriften hennes enn jeg både trodde var nødvendig, hadde tenkt til, og, det mest kompliserte av alt, mer enn jeg har utviklet evner til... For man lærer ikke hverken å gi omsorg eller se andres signaler av å vokse opp med foreldre for syke og ubalanserte til å gi den omsorg ett oppvoksende menneske trenger. En stor bonusulempe med den type oppvekster, som i sin tur legger grunnlag for
Dette ser jeg i ettertid at jeg burde tenkt på på forhånd, men i ens uvitenhet skal det godt gjøres å gjøre annet enn feil...
En annen ting er at jeg kan ha forårsaket at Vara har mistet noe ansikt i de faste øybeboernes øyne ved at jeg har flyttet fra henne og bungalowen Lek¨s familie bygde. Og videre, kanskje at de og opplever det slik; de dro igang ganske bra oppgraderinger av eiendommen rett etter at jeg kom inn i bildet. Jeg har spurt Vara om det har noe med meg å gjøre men fått til svar at det ikke har det.
Vara er ikke typisk gjennomsnittsThai, hun har vært litt omkring både i Asia og Europa, og sier at hun ikke bryr seg om dette med hva andre sier, men hun vil sterkt at vi skal sees mer og oftere sammen enn vi har gjort sist uke likevel, og her om dagen fortalte Mr. Ped meg det samme...
Enn videre frykter jeg at de ikke har fortalt foreldrene, de eldste i familien, at jeg har flyttet i det hele tatt...
Hm...
Dette blir for heavy for meg kjenner jeg.
Jeg skjønner at jeg har gjort en tabbe ved å ikke insistere på å leie to forskjellige rom til oss å bo i hele veien, fordi for meg blir dette tilbake til ´late som vi har ett forhold vi egentlig ikke har´- tilstanden som jeg fikk grundig nok av i de 25 første årene av mitt liv, i forhold til, særlig min mor. Å redde hennes ansikt utad kostet meg mye av min barn-, undom og voksenliv og kroppen min kommer til å svikte hvis jeg prøver å gå inn i det igjen.
Enda en ting er at det kanskje ikke var Varas hemmelige drøm å starte en Cafe eller bar i det hele tatt... Hun har jo designet hele greia fra bunnen og gir uttrykk for at det nok heller er slikt som hun vil jobbe med, det er hun jo veldig dyktig til, så jeg burde nok gravd mer i hva hun ville gjøre og ikke bare antatt at hun ville eie ett serveringssted. Joda, som antatt hun kan bransjen her i Thailand, etter 30 år i Pattaya, og hun er flink, også etter Vestlig målestokk, men det er på interiør og klesfronten hun virkelig skinner. Jeg angrer litt på at jeg ikke ´intervjuet´henne dypere og ble bedre kjent med henne før jeg blandet penger inn i det. Jeg har kjent henne i to år, men bare fra barstolen i Pattaya. Tabbe, som andre forhåpentligvis kan unngå.

Vel, jeg går nok ikke dypt inn i barmhjertighetsprosjekter igjen, særlig ikke i en fremmed kultur.
En annen lærdom er at selv om jeg har blitt flinkere til å fokusere på det (lille) jeg vil her i livet er jeg ikke flink nok til det enda. Ideen om å hjelpe ett menneske, helst kvinne, til å realisere en drøm har vært med meg i minst 10 år, men det er altså både mer krevende og komplisert enn jeg trodde og blekner dermed som noe jeg kan få til godt.

Så igjen må jeg kjøle ned bokprosjektet litt for å være mer tilstede i Cafeen til Vara. Hvertfall så lenge jeg er her, så får vi se hvor lenge det blir, jeg begynner å bli mett av alle nye ting og alle overazzkelser...

Jeg har vært på en visumforlengelsestur til, til samme grenseovergang til Kambodsja. same, same as last time, but (selvfølgelig) different. Denne var mer slitsom enn forrige gang, men annerledes. Det som transportmessig skulle vært plankekjøring med en og samme minibuss begge veier, slik det var sist, ble til 4 minibusser, 3 taxier og mye lenger tid. En forklaring er det liten vits i å be om, hvis du med sikkerhet vet at de forstår hva du ber om og du forstår det de, alltid hjelpsomt svarer kan det godt være noe de finner på i farta for å slippe å miste ansikt... Dessuten så jeg denne gangen ett oppslag ved siden av luka til grensevakten som sjekket og stemplet passet mitt som sier at man bare har lov til å være i Thailand i 3 måneder i læpet av en 6-måneders periode. Jeg er nå inne i min 4...

Jeg har fått besøk her, og det setter jeg pris på. Grethe har kommet og det er godt å ha noen å snakke Norsk med, man mister mye identitet og blir ganske funksjonshemmet av å ikke kunne kommunisere på det språk man kan best.
Hun tok ett stilig bilde av meg her om dagen, det kom en annen kar på beøk hit til bungalowen også: vi trodde det var en sort, like liten skorpion uten hale, men den hadde spenst for plutselig hoppet den sikker 10 cm og over på ett bilde på veggen. Når jeg fikk lirket den ned derfra og på en pute jeg holdt under spant den en tråd og hang seg fast i den. En liten edderkopp med noe som liknet mikro-hummerklør med andre ord. Den havnet etterhvert over på puta og tøffelhelten i meg våknet til nye bravader. Grethe fikk tatt ett bilde av med bærende på pute og Croc-sko på vei ut av døra.

Hm: ukjente skorpioner og edderkopper, å uvitende bli viklet inn i relasjonssystemer som pluteslig virker mer konservative enn noe jeg har sett i Norge, dype flashbacks fra en oppvekst jeg prøver å fordøye og bli kvitt, og å bli klar over at jeg bryter oppholdstillatelseslover Thaiene har laget...
Er det noe som forsøker å fortelle meg at jeg bør fremskynde hjemreisen tro?...

Velvel... Nok for nå, mer etterpå...

Tøffelhelt Beckmann

Monday, January 7, 2008

Tarzan i underbuksa blogger videre...

God morgen fra jungelen!

Da har jeg flyttet ut fra bungalowen og inn i en bygd av betong her på Forest Mansion. Det ble for tett, for tynne vegger, og for lite forutsigbarhet, og for mye uro og konstant aktivitet rundt meg til at jeg fant hvile til slutt. Her er det bare jungellyder, og inni betongbunkeren er det knapt det. En kontrast av dimensjoner, men magen har startet igjen og liker seg meget bedre.

Det har som vanlig skjedd mer enn jeg rekker skrive om men noe skal nevnes.

Jeg ble påkjørt bakfra her for noen dager siden. Bare blåmerker og materielle småskader, men situasjonen hadde neppe hverken skjedd eller utviklet seg på samme måte i Europa. Jeg måtte krysse møtende kjørebane for å parkere, rett ved Cafeen og hadde en bil bak meg som hadde sakket farten. Bak der igjen kom det en motobike med en ung Thai på, og når jeg var ca. 1/2-veis over kjørebanen hørte jeg ett tuut og noen knenne, skrape og knaselyder jeg ikke fant assosiasjoner til, og joda, motobiken hadde prøvd å kjøre forbi både meg og bilen på den meteren som var til rådighet...
Vi kom oss begge på bena igjen, bilen forsvant, og jeg begynte å spørre om han var ok mens det sakte demret for meg at dette kanskje ble vanskelig å løse.
Nueng, ei ung jente Vara kjenner og som jobber i cafeeen hadde kommet løpende og ringte til Vara. Han må også ha ringt til noen for ett minutt eller to etterpå var vi sikkert 8-10 mennesker, en Nordmann og resten Thaier, samlet til diskujon rundt ulykkesstedet. Jeg ville unngå bråk og forberedte meg på å betale, selv om skydsspørsmålet etter min mening var krystallklart hans.
Det interessante var at alle andre også visste at jeg ville måtte betale. Hva som var skjedd, om det kunne vært ungått, hvem som gjorde mest feil osv. virket helt uinteressant, selv om merker både i veien og på motobikene tydelig fortlte hva som hade skjedd. Spørsmålet, og det jeg fikk hjelp med, var hvor mye jeg skulle betale...

Det er to ting jeg som vestlig setter spørsmålstegn ved ut ifra dette: For det første ville jeg tenkt ett hakk lenger enn den unge mannen og ikke kjørt forbi i det hele tatt, for det andre ville skyldsspørsmålet vært interessant, sett utifra om ulykken kunne vært unngått og om noen av partene kan lære noe til neste gang.
Mye tyder på at det ikke fungerer slik her... Her prøver man, og det som går det går. Det som ikke gikk får den som var innblandet i det og overlevde med ressurser nok til å rydde opp i det rydde opp i hvis det er noe å tjene på det.,,

Det er kanskje dette som ligger til grunn for at det skjer så mye som det gjør her, både bra og dårlige ting. Det bygges og utvikles, men det er også endel både halvferdige og forlatte eller utprøvde, men oppgitte bygninger og andre prosjekter her.
Jeg får faktisk endel assosiasjoner til hvordan det virker som om f.eks. maur jobber. De forsøker alle muligheter og det som virker bygger man videre på, helt til det eventuelt raser og man må bygge det pånytt, men på ett mer solid grunnlag.
Der vi er tregere og planlegger og regulerer før vi eventuelt gjør noe prøver de ting ut, så enkelt og billig som mulig til å begynne med og gjerne med livet som innsats.

Vel, hva kan jeg si om hvilken tilnærming som er best, jeg er jo ´bare´ en utlending. Jeg takker for forhandlingshjelpen jeg fikk og parkerer i veikanten til all trafikk har passert hver gang jeg må krysse møtende kjørebane. Inntill jeg kjører ett tungt beltedrevet og pansret kjøretøy. ;-)

Vara og jeg har vært i Bangkok.
Ikke mye vakkert å ta bilde av der desverre, men, som det meste den første gangen man opplever det, interessant.
Jeg vil mene at mine jungelturer var god forberedelse på å møte Bangkok, selv om dyra man eventuelt møter i jungelen er lettere å forholde seg til enn enkelte mennesker man kan møte i en storby som Bangkok. Bangkok var akkurat så kaotisk, enorm, støyende og uoversiktelig som jeg regnet med. Omtrent som løvverket i jungelen. Desto mer du ser på det desto fler detaljer blir du oppmerksom på. Men i Bangkok er det betongbygninger og asfalt, ikke tre og blader.
Igjen er jeg takknemlig for å ha Vara på min side. Vara hadde en nevø som bor i Bangkok og tok oss med omkring. Shoppingsentrene er like store som de Amerikanske, men har antakelig enda flere og både billigere og dyrere klær siden alt lages på denne siden av kloden og siden Asiatene, når de har penger til det, kan være like rå i sin forfengelighet som i sine forbikjøringer.
Vi kjørte Tuk-Tuk såklart, de har motor alle sammen nå, men det ble for mye eksos for meg, selv om sjåføren stoppet motoren hver gang vi ble stående ett sted. Men jeg anbefaler det likevel, for opplevelsens skyld. Se bilder:









Se bildet over: Hvordan fikk de f.eks. den turistbusen inn dit den er parkert?

Vel, nå er jeg alene tilbake her i betongbunkeren i jungelkanten ett par dager før jeg får besøk fra Norge. Gleder meg til det, det blir bra å få snakket litt Norsk igjen.
Men som vanlig er det ting jeg må få gjort før det, tiden går altfor fort, så jeg får bråavslutte dette inlegget nå...


Atle