Friday, February 15, 2008

The last innlegg...

En siste avrundingsblogg her fra hotellet hjemme i Oslo, med det mest positive raskt oppsumert og litt om hva ting strandet på til slutt.

Thaimassasjen var bra. Bra nok til å være verd en tur i seg selv. Ta en måneds helseopphold på Koh Chang og ta 2 timers Thaimassasjer f.eks. hver tredje dag hos ett massasjemenneske du og din kropp har funnet tonen med og klarer ha tillit til, på tross av at det der og da kan gjøre veldig vondt. Du får gammelt blod som har ´satt seg fast´ i musklene i omløp igjen og det forsfrisker både fysikk og psyke samtidig som kroppen sakte blir mer fleksibel.

Varmen var deilig. Endelig slapp kroppen selv å produsere all varmen som må til for å holde den i gang, Det kommer like mye varme utenifra. Deilig.

Jungelen var en opplevelse. Man fikk kjenne litt på gamle urinnstinkter hos en selv som nærmest ligger brakk i det moderne samfunnet. Særlig ting som vaktsomhet og å trå forsiktig der man er ukjent. Og, hvis det ble nødvendig å kommunisere uten bruk av ord i det hele tatt, for å, siden man ikke var sulten, så sterkt som mulig signalere at man ikke er en fiende selv om man er inntrenger, samtidig som man er på vakt ovenfor det man møter i tilfelle det er sultent nok til å se på deg som mat.
Heldigvis ble det ikke mange sånne situasjoner for meg.

Men jeg gikk meg vill i og satte meg fast i deler av jungelen som kulturen der borte var.

Jan, en Belgier som har vært lenge der nede fortalte noe som jeg forsåvidt hadde hørt før, men glemt:
Å ikke miste ansikt er svært viktig for Asiatene, deriblandt Thaiene.
Hvis en Thai blir spurt om veien ett eller annet sted og ikke vet riktig svar vil han heller finne på noe enn å innrømme at han ikke vet veien. Å innrømme noe slikt ville være å miste ansikt ovenfor den som spør.
For meg som er født og oppvokst i Vesten, Norge er det nærmest motsatt, at det å med vitende vilje gi noe som sikkert er feil svar definitivt er å miste ansikt, når vedkommende finner ut at det er feil, men slik er det altså ikke for dem, og det var disse mekanismene jeg ble sittende fast i.

Så den store tabben min var nok å ikke insistere på at Vara og jeg skulle bo hver for oss og heller betale for det, selv om det ville kostet mer. Dette gjorde at alle folk omkring oss tok oss for å være ett kjærestepar enda jeg ved enhver anledning fortalte alle omkring meg og henne at det ikke var tilfelle og hun bekreftet det. Jeg valgte faktisk Vara nettop litt fordi jeg ikke var tiltrukket av henne, samtidig som jeg følte å se ett potensiale som fortjente å bli realisert. Om Vara hadde muligheten eller viljen til å hjelpe meg å stresse at vi ikke var kjærester vet jeg ikke, vi var hjertens enige om at vi ikke var det hver gang jeg tok en prat med henne om det og hun påstod aldri noe annet, hvertfall ikke på Engelsk.
Men likevel må folk ha trodd og konkludert sitt, for når jeg trakk meg mer tilbake fra Vara og Cafeen boblet det frem at det at jeg ikke var det og viste meg sammen med Vara like mye som før var ett stort problem, både for Vara og Mr. Ped og Lek´s familie. De mistet ansikt fordi konensus oppfatning om meg og Vara, som de jo måtte gå god for, ikke lenger stemte med det som var min oppførsel, uten at noen kunne forklare det. Det eneste som var ´godkjent grunn´ til at jeg ikke synes sammen med Vara, gjerne på Cafeen, og minst hver dag var at jeg hadde reist til Norge, noe jeg dermed nå har gjort.
Hva konsekvensene for meg hadde vært hvis jeg hadde protestert og krevd min frihet, jeg hadde tross alt betalt for hele opplegget, vet jeg ikke. Hadde jeg vært vrang lenge nok, særlig etter at Mr. Ped hadde tatt en liten prat med meg om disse tingene, er jeg redd jeg kunne blitt rammet av litt ´bad luck´ akkopagnert av lyden av en sene som rives av eller ett ben i kroppen som knekkes, uten at jeg hverken er sikker på det eller vet om noen måte jeg kunne funnet ut av det på annet ved å prøve. Oppveksten min har lært meg å krisemaksimere for sikkerhets skyld så det er slett ikke sikkert det er noe i det jeg følte, men jeg følte det og så ingen annen mulighet til å få tilbake tryggheten på mine omgivelser enn å flytte meg hit hvor jeg kjenner og forstår dem.
Dermed er jeg her og dermed rundes denne bloggen av, om enn litt brått.

Jeg er på ingen måte uvenner eller nærer negative følelser for Vara eller noen av de andre og kommer helt sikkert til å reise ned dit igjen, men denne gangen som turist og ikke med sterke ønsker om å lære eller finne ut noe om noe jeg ikke forstår, selv om jeg er uvurderlig takknemlig for å ha opplevd det jeg har.

Rett og slett, takk for nå, og hei og hå, i neste blogg....
:-)

Atle