40 aar og like blid...

Hei igjen.

Dermed er man 40 og alt er selvfoelgelig annerledes. Naa forstaar jeg alt igjen og alt kommer til aa bli mye lettere, mer om hvordan dagen forloep lenger ned.

Jeg begynner med dagene foer.

Bungalowen vi skal bo i er under oppfoering:

Den er kommet ett stykke lenger naa, ser frem til aa flytte inn der.

Her en morgen naar Vara og jeg var paa vei til stranden for Thaimassasje og morgenbad fikk jeg oppleve noe jeg ikke innsaa farene ved: det var endel vind og ett tre som stakk endel opp og ut knakk og raste nedoved fjellsiden akkurat idet vi skulle passere. Se bilde av det ene treet som staar igjen, foreloepig.

Det dundret ut i veien kanskje 10 meter fra oss og dro med seg stroemledninger og greier. Grei maate aa vaakne paa, men helst ikke for ofte...

Jeg har det goey med aa staa opp tidlig (05:30) noen morgener og ta med skrivesaker og fotoapparat for aa proeve aa fange det som maatte vaere verd aa fange. Dagene naa for tiden gaar stort sett med til aa rolig vente paa snekkerne, ta noen avgjoerelser ang. farger o.l. og sakte bygge relasjoner. Vara er aapenbart flinkere enn meg, og det er bra.

Jeg tok motobiken og fotoapparatet med paa en runde paa andre siden av oeya her, det ble en tur paa 9 mil. Den siden vender inn mot land og har ikke solnedgang. Der er det dermed mye mindre bebyggelse og ingen strender, som jeg kunne se. Men en fin tur likevel, se ett par bilder.

I morgen skal vi inn til fastlandet igjen for aa skaffe madrass til bungalowen og endel andre nodevendigheter. Egentlig skulle vi gjort det den 28. men da var det plutselig ikke leiebil aa oppdrive likevel. Vara kaller meg 'Engineer' fordi jeg planlegger paa forhaand... :-)Dermed fikk jeg tatt en liten elefanttur istedet:

Saa ble jeg da 40.

Dagen begynte med tidlig oppstandelse og en tur ut i kanten av jungelen, selv om jeg saa smaat begynner aa bli vant til det naa er det en fantastisk opplevelse aa sitte i naturen her naar natt blir til dag. Veldig inspirerende! Faktisk helt aalreit aa smaafryse litt i en times tid foer solen trofast staar opp og dytter varme inn i kroppen.

Etterpaa motobiket jeg tilbake og hentet Vara til kaffe hos Lana. Saa til Cafeen for aa se om noen jobbet der, det gjorde de, og vi dro videre til tempelet. Jeg har altfor stor respekt for munkene mm. til aa komme paa aa ta med kamera dit, og dette var en aandelig opplevelse tilogmed jeg vil anbefale. Vara og Lek var begge med og de fikk tak i en av munkene for at vi og vaare bedrifter og den nye motobiken skulle velsignes for good luck. Stemningen var svaert uformell med smaaprat jentene og den sigarettroeykende munken imellom foer det seremonielle begynte. At mannen i den orange skjortelen var 'hevet over' hverdagens bekymringer trengte man ikke lange antenner for aa plukke opp. Han var stabilt grundig og dypt konsentrert om det vi var kommet for og broed seg ikke med trivialiteter og uvesentligheter. 'Tenk paa noe du vil skal gaa bra' var beskjeden jeg fikk av Vara opptil flere ganger under den kanskje 15 minutter lange seremonien og jeg oensket at jeg hadde oevd mer paa aa holde konsentrasjonen lenge enn jeg har. Vel, det gikk bra, og her sitter jeg med ett gult armbaand paa hoeyre haand som jeg skal haa paa meg ut dagen i morgen. Alt i alt en opploeftende aandelig opplevelse! Dermed var der ut til favorittstranda og en 2 timers thaimassasje med hun som jeg herved erklaerer som den beste Thaimassoesen jeg har opplevd: en dame i slutten av 40-aarene tror jeg. (folk her er i saapass god fysisk forfatning generelt at det er vanskelig aa anslaa anderen dems) Hun snakker ikke ett ord engelsk, og jeg tror hun kommer fra Kambodsja, like nedi hoegget her. Men Vara skravler masse med henne, det var egentlig hun som 'oppdaget' henne. Kroppen min lar seg sakte men sikkert toeyes og strekkes mer enn paa mange aar, Thailand er helse i hver time... Saa dro vi tilbake og sjekket inn paa Sea View, se bilder av seng, rom og resepsjonen paa kveldstid.

Ikke lav standard... (de har to-tre typer rom som er dyrere...) Jeg kastet meg i badekaret og boettet paa med skumbad og tok deretter en times oljemassasje paa hotellets spa, foer det var middag.40 aar og like bild...Paa bildet ser dere, fra venstre:-Lek, Varas venninde og hun som kjenner halve oeya her og hjalp oss finne lokaler ('land')-Vara, som ikke liker aa bli fotografert-En like blid 40-aaring som lot seg overtale til aa ta det meste av sjegget.-Ped, Leks soenn. (eller kanskje lillebror...) Han maa kunne kalles prosjektleder for Cafeen, saa mye som han hjelper Vara med ting-...huskerikkenavnetnaa Ped's kone, som er en av de som jobber i baren hans, nesten ved siden av der Cafeen bygges. Vi eter oss stappmette til en ganske stiv pris: rundt 500 kroner (THB 3000, nesten en (ufaglaert) Thai maanedsloenn.) Dagen ble avsluttet med ett par oell paa Ped's bar, som jeg mener er den koseligste her paa oeya, se http://www.littletreekohchang.com/

Morgenen etter tok jeg en tidlig runde paa resortomraadet og filulerte over alle kontrastene livet kan tilby. Klokka 12 i dag var vi tilbake i rommet vi egentlig bor i og da maa jeg si jeg kjente noe litt uventet: kroppen slappet merkbart bedre av der enn paa Sea View. Selv om det er nyedlig og flott paa resorten er baade folk og stemning koseligere der vi egentlig bor, med boettedusj og hengelaas paa doera. Stemningen paa resorten var huggelig, ja, men stivere og mer kontrollert. Litt uvirkelig egentlig, men det er vel det vi rike turister vil ha, hvertfall til aa begynne med. Flott var det okke som, men det hadde ikke vaert sunt aa bo der lenge, hverken fysisk eller psykisk. Vel vel... jeg legger ved noen flere bilder, litt elefanter og annet.Naa faar det holde for denne gang, haaper ting staar til for hver av dere i Norge og!

AtleEric?Atle?Eric...?...:-)

The rom + jungeltur.

Hei igjen alle interesserte.
Noen dager siden jeg har skriblet til dere naa, og proever dessuten en blogg istedet for aa sende ut mailer for aa dokumentere aktivitetene her paa.

Vara tar superbt vare paa meg. Hun steller med alt mulig saa jeg blir flau og lett surrete. Vasker toey, stryker, I tillegg til at hun og Ped styrer byggingen av Cafeen. Vel bor Vara og jeg paa samme rom, og vi henger nesten litt for mye sammen naar vi er ute og gaar her, saa alle tror nok at vi er boy- og girlfriend, men noe naermere enn aa bo sammen er vi ikke. Jeg vil helst bare ha ett business-forhold med henne, og aerlig talt tror jeg ikke hun egentlig vil ha noe annet med meg heller. Helt ok.

Denne gangen putter jeg ut 4 bilder fra rommet vi har bodd paa i 2 ukers tid naa, minus doegnet paa Sea View.

Det har ikke skjedd saa mye nytt her, annet enn at jeg sakte men sikkert vaager meg inn i jungelen her paa morgenkvisten.

Ganske spennende.

Noe av det foerste man legger merke til i forhold til skogen i Norge er at det ikke bare er 3-4 typer traer. Eller innsekter. Med og uten vinger. Man ser stadig nye typer og stoerrelser. Det neste man tenker paa er at noen av de kanskje er litt for fremmede for mitt immunforsvar, mens man haaper at myggsprayen man har tatt paa seg holder selv de mest utsultede av de flygende paa avstand, mens man proever aa ikke staa stille for lenge saa de krypende ikke rekker aa fortelle alle de 13 millioner fetterne sine om din tilstedevaerelse.

Saa kommer man kanskje paa at tykt loevverk og 5-10 meters sikt kan vaere en fordel for da er det umulig for stoerre dyr aa snike seg innpaa deg uten at du hoerer de, enten de kommer langs bakken eller i traerne. Men saa hoerer du noe som beveger seg raskt vertikalt nedover igjennom loevet ett stykke unna deg, og tenker at mangelen paa sikt ogsaa kan vaere til ulempe for deg. Men du troester deg raskt med at du hele tiden har naermest listet deg paa taa paa stien for aa hoere om det er noen stoerre dyr omkring, og fordi du er generelt nyskjerrig paa og fasinert av alle lydene, for taust er det ikke der. du stopper opp for aa hoere om det er noe som naermer seg, men konkluderer etter 10-15 sekunder at det antakelig var en toerr gren eller 'bare' ett loev paa stoerrelse med ett A4 ark som falt ett stykke naermere bakken...

Ett stykke lenger innover var det derimot definitivt noe som beveget seg langs bakken paa tvers av min kurs foran meg. Det hoertes ut til a kunne vaere like stort som meg selv. Jeg tenkte det kunne vaere en stor ape som jeg hadde kommet inn paa reviret til. Ae vart skraemt og snudde. Jeg begynte aa gaa saa stille og rakt jeg kunne i motsatt retning, men hoerte at det fulgte etter meg og nok hadde hoert meg.

Hva naa?..

Jeg snudde meg og saa en hvit, men skitten hund. Den saa ikke sulten ut, men var ikke akkurat dvask og slapp i muskulaturen heller, slik som ute-voffertene her i tettbebygd stroek kan vaere. Jeg bestemte meg for aa ikke faa panikk, det ville neppe berolige den. 2 sekunder etter kom det heldigvis ett menneske til syne, en noksaa loslitt kledd voksen kar med ett stort smil og like daarlige tenner som han hadde gode kommunikasjonsevner med hunden sin. Han jobbet med aa sanke inn saften som hoestes fra gummitraerne, det staar en del av dem i jungelen. Dermed roet hjernen seg, ting fikk sin forklaring.

Men spenningen var fortsatt tilstede selv om jeg nok var reddere enn han, saa jeg var saa ydmyk jeg kunne der jeg gikk sakte mot og forbi ham med min lille ryggsekk og et fotoapparat jeg haapet han ikke skulle faa lyst paa.

Man merker hvor vant man er til aa kommunisere med (engelske) ord som Vestlig naar man treffer en kar som han og hans hund, for i samme oeyeblikk som jeg innsaa at de enkeltordene som jeg lavmelt sa til ham naar vi passerte hverandre ikke engang ble ledsaget av ett tonefall eller noe saerlig kroppspraak som kunne kommunisere betydningen av dem. Han derimot fikk baade meg og hunden til aa forstaa at det var helt greit at jeg var der. Likevel var jeg saapass skjelven etter dette moetet at jeg bestemte meg for at jeg hadde faat nok nytt for en morgen og bestemte meg for aa rusle ut av jungelen igjen.

Proever aa putte opp noen bilder neste gang.

Til slutt denne gang legger jeg ved ett bilde av baren til Ped, han som hjelper Vara bigtime med Cafeen:

Mer senere!

Atle/Eric