Saturday, January 26, 2008

Ute etter Cola mot fyllepsyken

Hei.
En liten dramatisering av gårsdagens indre liv:

-

De sier at Coca Cola er stabiliserende etter å ha vært på fylla, så siden jeg har vært på fylla natt til i dag, hvilt i hele dag og mørket nå faller på her i jungelen føler jeg at det er passende tid til å teste ut det.. De bilalarmlydlignende eller hvinende og blodsugende flygende innsekter våkner og skal finne hverandre og kose seg eller finne meg og spise, da passer det bra å gå ut og sjenke de litt alkoholholdig blod.
Her hvor kristendommen flere ganger har måttet gi tapt har Coca Cola Company hvertfall klart å holde fortet, så jeg regner med at familien som av økonomisk nødvendighet bor i og driver matbutikken som er åpen hvis de ikke sover alle sammen har en boks selv om det sikkert gir dem ubehagelige assosiasjoner i retning av nokså nylig krig og ødeleggelse bare timers reise herfra.

Det er tydeligere og tydeligere for meg at mye alkohol brått når man ikke er vant med det aller først bedøver de høyeste, mest etiske og de mest fornuftige deler av hjernen, mens de motoriske eventuelt blir bedøvet senere, for igjen har jeg gjort ting i fylla som jeg ikke engang ville kommet på eller vurdert i edru tilstand.

Og nå får jeg altså litt av straffen fordi jeg må tusle alene gjenom mørket langs asfaltveien igjennom betongkonstruksjonene og blikkskurene de ca. 300 meterne det er til butikken med Colaboksen, samtidig med at de tidligere bedøvde delene av hjernen litt etter litt begynner bli klare nok til å tygge på og konkludere omkring hva jeg har gjort i natt og hvor lite kompatibelt det egentlig er med at jeg er hvit, og fremmedkulturell gjest i dette landet.

Hadde man kunnet materialisere angeren jeg føler hadde jeg kunne sendt den ned for å kjøpe, eller, som rike jeg føler det, hente Cola. Istedet må jeg selv ta på meg underbukse, sort shorts og hvit ermeløs helsetrøye og rusle ned.
Heldigvis er det slak nedoverbakke og ingen hull eller ujevnheter i veien, ingen svinger engang, så jeg har en mulighet til å klare å balansere både kropp og all anger uten at det skjer noe som går ut over noen. Og hvis jeg er snill, stille og forsiktig i butikken, finner Colaen og noe til jeg vil ha men ikke vet helt hva er enda, får kontakt med og er ydmyk mot noen som kan ta imot pengene det koster, jeg forstår beløpet de forteller meg, jeg ikke har glemt penger, og dessuten har med nok uten at det er for store sedler, ja da går vel handelen greit og friksjonsfritt.
Tror jeg.
Og da kan jeg snu og begynne å gå tilbake med den lille seieren innkassert, noe som bør gi inspirasjon til å klare den milde, men mørke motbakken på asfaltveien gjennom jungelen til den trygge betongbungaowen jeg bor i.

Jeg må konsentrere meg for å slappe av, men det er det desverre ikke første gang jeg gjør, så det går ganske greit, egentlig.
Men angeren er jeg ikke vant til, og jeg håper jeg ikke blir straffet for hardt av virkeligheten og livet i løpet av denne turen, slik at jeg får en sjanse til.

For denne gangen har jeg altså både gjentatt og tilført en ny dimensjon til en tabbe jeg trodde jeg hadde lovet meg selv å ikke gjenta, i og med den øker sannsynligheten for at jeg havner på tvers av ett åndelig grunnlag hos vertsskapet dramatisk, enda jeg selv er enig i det.
Ikke bra. Og jeg kan ikke bare skylde på fylla.
Og dessuten er det ett par steder jeg har glemt å betale regningen.

Venter det noen på meg der ute i mørket? Er det på grunn av noe jeg gjorde i natt? Vet ikke, og det er bare en måte å finne ut det på, jeg håper jeg ikke blir fratatt muligheten til å vise meg selv at jeg kan ta dette på alvor og endre noe så jeg ikke begår samme type tabber en gang til. I morgen kan jeg for eksempel betale den øllen jeg reiste fra på byens mest populære utested og deretter planlegge avreisen herfra.

På vei nedover veien kommer jeg brått på at det ett stykke nedi her, på høyre side, kan være en hund som antakelig ikke vet hvem jeg er og som derfor helt sikkert vil knurre og bjeffe litt når den om litt får ferten av meg. Det er sjeldent noe å bekymre seg over, det er folk i nærheten. Men jeg er ute etter Cola, og ikke for å øve meg på å ikke bli stresset av hunder som gjør på meg, sånn at jeg unngår å gjøre på meg når de gjør det. Jeg unner meg ett lite håp om at den enten ikke er der eller kjenner meg igjen som snill og fredelig.
Og jeg hører ikke så mye som ett boff mens jeg sakte nærmer meg betong og metallplatekonstruksjonen butikken er i, og takker for det helt fra jeg passerer der jeg mener den er og til butikken.

Halve turen er tilbakelagt og så langt alt vel. Men nå må jeg engasjere meg, i de neste minuttene vil det være interaktivitet med meg som den ene parten. Handel har alltid vært en av de tidligeste broene kulturer imellom, men jeg er ikke spesielt flink til det.

Enten er de lokale Thaiene glasscolafantaster eller så går det ikke så mye Cola her, for jeg ser ingen Colabokser, mens en god gammeldags 0.33l Colaflaske med rød metallkork derimot viser seg elegant frem fremst i raden av sine kloninger på nest øverste hylle i brusskapet som jeg kan se fra veien.
Ikke langt unna står en av de for meg nå velkjente og gulhelemballerte plastflaskene med Kinesisk grønn iste med sitronsmak. Da var det visst det som var det andre jeg skulle ha. Jeg tar dem begge ut mens en av familiens minste, en disiplinert og bestemt liten gutt på omtrent 5 år sier noe på Thai som jeg forstår er ett tall og som jeg burde ha visst hva betød. Jeg er ganske sikker på at jeg har nok penger med meg og gir ham en av de 3-4 sedlene jeg har tatt med, alle sammen har den minste notasjonen sedler her har.
Samtidig med at jeg slipper den skjønner jeg at han forventer å få en til og jeg må bråkonsentrere meg for å temme frykten for å bli lurt og igjen påminne meg selv om at man alltid kommer lenger med tillit enn mistillit såfremt man ikke risikerer noe man ikke kan tape, Dessuten skjønner jeg, når jeg ett tiendels sekund etterpå har fått tenkt etter, at 2 leskedrikker koster litt mer enn det han har fått til nå, så før han har rukket å begynne å vente har han fått en til.
Jeg kjenner at jeg er imponert over hvor naturlig han ba om og mottok pengene. Ikke mange 5-åringer jeg har møtt hadde kunnet, eller, mer presist, måttet gjøre det, men denne gutten hadde gjort dette før ja, antakelig i årevis allerede. En handelsmann in spe. Like rutinert kommer han tilbake med 5-6 mynter i vekslepenger til meg, jeg takker så høflig og diskret jeg kan på deres språk og putter dem i lommen bevisst uten å sjekke hva de er verd.

Så går jeg ut fra under taket som utgjør ytterste del av butikken, passer på å ikke hverken tråkke på, snuble i, sparke borti eller på annen måte forstyrre løshunden som ligger der i veikanten og sover og begynner å glede meg til jeg kan ta en slurk eller to av de sukrede væskene.
Jeg vet at jeg ikke har brusåpner i bungalowen, men vet og at nød er oppfinnsomhetens mor så jeg er ikke så veldig bekymret for at jeg skal måtte bli drastisk for å unngå skuffelse og bitterhet.

Jeg finner ut, delvis ved deduksjon og delvis ved erfaring, at det er lurt å holde en flaske i hver hånd i stedet for begge i en og kjenner faktisk en viss trygghetsfølelse spire frem ved å holde i noe som er litt tungt og hardt. Men etter ett sekunds abeide med en av de noe omtåkede, men sakte oppvåknende delene av hjernen kommer jeg frem til at siden jeg ikke har kompetansen til å bruke dem som våpen antakelig er bedre å tilby dem som gaver eller rett og slett slippe dem hvis noe jeg burde kunnet kommunisere verbalt med skulle dukke opp foran meg og insistere på å skremme meg. Men hunder og annet med tenner drikker ikke hverken Cola eller iste, så der kan vekten og konsistensen til glassflasken være god å ha som argument. En boks hadde ikke hatt mye å rutte med.

Jeg rusler rolig nesten midt i veien gjennom mørket opover veien mot det klart lysende skiltet ved innkjørselen til der jeg bor mens jeg blir våt og kald på hendene av kondensen på flaskene.

Så ser jeg noe.
Tror jeg.
En skygge av noe hvertfall like stort som som meg som står på andre siden av veien ett stykke lenger oppe og til høyre for meg, eller er det noe som beveger seg mot meg? Er det ett menneske? I så fall en mørkhudet person med bar overkropp og mørke benklær. Eller er det egentlig bare en del av ett tre eller noe slikt?
Jeg temmer frykten uten å gjøre tegn til å stoppe eller endre kurs.
Noen skritt senere begynner en hund, menneskets mest naurlige og kanskje beste varslingssystem i forhold til alt fremmed ute i mørket, å gjø. Den er i nærheten menneskene som sitter i ring nær bølgeblikkskuret til venstre for meg, kanskje 10 meter unna. Joda det er noe der, noe som den fastboende hunden ikke kjenner igjen lukten av og jeg ikke kan se annet enn litt av omrisset av. Og det kommer gående langs veien mot meg, på to ben av høyden å dømme.
Jeg begynner å planlegge hvordan jeg skal hilse, men kommer frem til at jeg ikke kan hilse på noen jeg ikke kan se mot den helmørke bakrunnen. Hverftall kan jeg ikke se noen enda selv om han umulig kan være mer enn 7-8 meter foran meg nå. For med den høyden må det da være en mann?
Jeg følte da litt at noe så på meg da jeg gikk nedover, gjorde jeg ikke?
Jeg velger å avvise spørsmålet og arkivere minnet av følelsen jeg hadde i arkivskapet der jeg har egengenerert grunnløs frykt jeg aldri kan finne ut om det var grunnlag for og konsentrerer meg om nuet. Det er uansett der svarene på dette snart skal gis.

Så kommer det ett rødt lys, sånn ca. i hoftehøyde. Jeg tenker det er en indikasjonslampe på noe elektronisk, f.eks. en lommelykt. Det kan og stemme med at det like etter beveger seg, han kan ha den i hånden, men like etter har hukommelsen funnet ett beroligende bilde av det som dette etter all sannsynlighet er; en sigarettglo i hånden på en kar som antakelig er ute i samme ærend som meg, på vei fra der han bor til butikken like nedenfor for å kjøpe noe. Eller kanskje treffe noen.
Den svingende røde sigarettgloen passerer meg på andre siden av veien uten å lage noe lyd, så jeg lager ingen jeg heller.

Vel tilbake i betongbungalowen begynner jeg å skrive denne historien, og belønne meg selv med Cola og iste. Og joda, det virker. Dessuten får jeg øvd meg på å skrive det jeg håper skal bli engasjerende, lettleste og innholdsrike supersnutter. Stykker som ikke er for lange og får mye ut av nesten ingen og egentlig hverdagslig handling. Så kom det kanskje noe positivt ut av denne fyllekula likevel.

-

Atle

Men hvis det var en fastboende Thai på vei til butikken, hvorfor gjenkjente ikke hunden lukten hans?

Vel, jeg reiser nordover om ikke så lenge. Men først må jeg fortelle det til Vara, Lek, Mr. Ped og andre, så det blir ett pent brudd, selv etter det de er vant til.

No comments: