Monday, January 7, 2008

Tarzan i underbuksa blogger videre...

God morgen fra jungelen!

Da har jeg flyttet ut fra bungalowen og inn i en bygd av betong her på Forest Mansion. Det ble for tett, for tynne vegger, og for lite forutsigbarhet, og for mye uro og konstant aktivitet rundt meg til at jeg fant hvile til slutt. Her er det bare jungellyder, og inni betongbunkeren er det knapt det. En kontrast av dimensjoner, men magen har startet igjen og liker seg meget bedre.

Det har som vanlig skjedd mer enn jeg rekker skrive om men noe skal nevnes.

Jeg ble påkjørt bakfra her for noen dager siden. Bare blåmerker og materielle småskader, men situasjonen hadde neppe hverken skjedd eller utviklet seg på samme måte i Europa. Jeg måtte krysse møtende kjørebane for å parkere, rett ved Cafeen og hadde en bil bak meg som hadde sakket farten. Bak der igjen kom det en motobike med en ung Thai på, og når jeg var ca. 1/2-veis over kjørebanen hørte jeg ett tuut og noen knenne, skrape og knaselyder jeg ikke fant assosiasjoner til, og joda, motobiken hadde prøvd å kjøre forbi både meg og bilen på den meteren som var til rådighet...
Vi kom oss begge på bena igjen, bilen forsvant, og jeg begynte å spørre om han var ok mens det sakte demret for meg at dette kanskje ble vanskelig å løse.
Nueng, ei ung jente Vara kjenner og som jobber i cafeeen hadde kommet løpende og ringte til Vara. Han må også ha ringt til noen for ett minutt eller to etterpå var vi sikkert 8-10 mennesker, en Nordmann og resten Thaier, samlet til diskujon rundt ulykkesstedet. Jeg ville unngå bråk og forberedte meg på å betale, selv om skydsspørsmålet etter min mening var krystallklart hans.
Det interessante var at alle andre også visste at jeg ville måtte betale. Hva som var skjedd, om det kunne vært ungått, hvem som gjorde mest feil osv. virket helt uinteressant, selv om merker både i veien og på motobikene tydelig fortlte hva som hade skjedd. Spørsmålet, og det jeg fikk hjelp med, var hvor mye jeg skulle betale...

Det er to ting jeg som vestlig setter spørsmålstegn ved ut ifra dette: For det første ville jeg tenkt ett hakk lenger enn den unge mannen og ikke kjørt forbi i det hele tatt, for det andre ville skyldsspørsmålet vært interessant, sett utifra om ulykken kunne vært unngått og om noen av partene kan lære noe til neste gang.
Mye tyder på at det ikke fungerer slik her... Her prøver man, og det som går det går. Det som ikke gikk får den som var innblandet i det og overlevde med ressurser nok til å rydde opp i det rydde opp i hvis det er noe å tjene på det.,,

Det er kanskje dette som ligger til grunn for at det skjer så mye som det gjør her, både bra og dårlige ting. Det bygges og utvikles, men det er også endel både halvferdige og forlatte eller utprøvde, men oppgitte bygninger og andre prosjekter her.
Jeg får faktisk endel assosiasjoner til hvordan det virker som om f.eks. maur jobber. De forsøker alle muligheter og det som virker bygger man videre på, helt til det eventuelt raser og man må bygge det pånytt, men på ett mer solid grunnlag.
Der vi er tregere og planlegger og regulerer før vi eventuelt gjør noe prøver de ting ut, så enkelt og billig som mulig til å begynne med og gjerne med livet som innsats.

Vel, hva kan jeg si om hvilken tilnærming som er best, jeg er jo ´bare´ en utlending. Jeg takker for forhandlingshjelpen jeg fikk og parkerer i veikanten til all trafikk har passert hver gang jeg må krysse møtende kjørebane. Inntill jeg kjører ett tungt beltedrevet og pansret kjøretøy. ;-)

Vara og jeg har vært i Bangkok.
Ikke mye vakkert å ta bilde av der desverre, men, som det meste den første gangen man opplever det, interessant.
Jeg vil mene at mine jungelturer var god forberedelse på å møte Bangkok, selv om dyra man eventuelt møter i jungelen er lettere å forholde seg til enn enkelte mennesker man kan møte i en storby som Bangkok. Bangkok var akkurat så kaotisk, enorm, støyende og uoversiktelig som jeg regnet med. Omtrent som løvverket i jungelen. Desto mer du ser på det desto fler detaljer blir du oppmerksom på. Men i Bangkok er det betongbygninger og asfalt, ikke tre og blader.
Igjen er jeg takknemlig for å ha Vara på min side. Vara hadde en nevø som bor i Bangkok og tok oss med omkring. Shoppingsentrene er like store som de Amerikanske, men har antakelig enda flere og både billigere og dyrere klær siden alt lages på denne siden av kloden og siden Asiatene, når de har penger til det, kan være like rå i sin forfengelighet som i sine forbikjøringer.
Vi kjørte Tuk-Tuk såklart, de har motor alle sammen nå, men det ble for mye eksos for meg, selv om sjåføren stoppet motoren hver gang vi ble stående ett sted. Men jeg anbefaler det likevel, for opplevelsens skyld. Se bilder:









Se bildet over: Hvordan fikk de f.eks. den turistbusen inn dit den er parkert?

Vel, nå er jeg alene tilbake her i betongbunkeren i jungelkanten ett par dager før jeg får besøk fra Norge. Gleder meg til det, det blir bra å få snakket litt Norsk igjen.
Men som vanlig er det ting jeg må få gjort før det, tiden går altfor fort, så jeg får bråavslutte dette inlegget nå...


Atle

No comments: