Monday, January 21, 2008

Tøffelhelt Beckmanns nyeste konflikter.

Hei...
Ett lite blogginlegg fra jungelbeboer Beckmann, så vet dere at jeg lever.

Jeg fant en liten skorpion på gulvet under underbuksa mi i morges. 1.5cm kropp, kanskje, men oppimot 5 med utsrtrakte klør og hale, se bilde.



og



Den var ganske rask til bens og siden små innsekter gjerne har sterkere gift enn store tok jeg ikke sjansen på å eskortere den ut, selv om det hadde vært det mer Buddhistiske å gjøre. Men den hadde antakelig funnet veien inn igjen, så jeg tøflet den i hjel. Tøffelhelt Beckmann dæljer til...
Hun i resepsjonen ble litt bekymrt da hun så den, de var visst ikke så vanlige, så det var nok greit at jeg så den før jeg hadde skremt den til selvforsvar mot edelstenene mine...
Jeg henger vel opp tøyet heretter, selv om det antakelig var den samme skorpionen jeg i panikken som oppstod allerede før jeg så hva det var eller hvor det ble av børstet bort fra skjorten min i går morgen. Det var hvertfall noe med samme farge og størrelse.

Cafehistorien begynner å bli litt mer komplisert:
Thaiene forventer at jeg følger og og tar mer og tettere vare på Vara og Cafedriften hennes enn jeg både trodde var nødvendig, hadde tenkt til, og, det mest kompliserte av alt, mer enn jeg har utviklet evner til... For man lærer ikke hverken å gi omsorg eller se andres signaler av å vokse opp med foreldre for syke og ubalanserte til å gi den omsorg ett oppvoksende menneske trenger. En stor bonusulempe med den type oppvekster, som i sin tur legger grunnlag for
Dette ser jeg i ettertid at jeg burde tenkt på på forhånd, men i ens uvitenhet skal det godt gjøres å gjøre annet enn feil...
En annen ting er at jeg kan ha forårsaket at Vara har mistet noe ansikt i de faste øybeboernes øyne ved at jeg har flyttet fra henne og bungalowen Lek¨s familie bygde. Og videre, kanskje at de og opplever det slik; de dro igang ganske bra oppgraderinger av eiendommen rett etter at jeg kom inn i bildet. Jeg har spurt Vara om det har noe med meg å gjøre men fått til svar at det ikke har det.
Vara er ikke typisk gjennomsnittsThai, hun har vært litt omkring både i Asia og Europa, og sier at hun ikke bryr seg om dette med hva andre sier, men hun vil sterkt at vi skal sees mer og oftere sammen enn vi har gjort sist uke likevel, og her om dagen fortalte Mr. Ped meg det samme...
Enn videre frykter jeg at de ikke har fortalt foreldrene, de eldste i familien, at jeg har flyttet i det hele tatt...
Hm...
Dette blir for heavy for meg kjenner jeg.
Jeg skjønner at jeg har gjort en tabbe ved å ikke insistere på å leie to forskjellige rom til oss å bo i hele veien, fordi for meg blir dette tilbake til ´late som vi har ett forhold vi egentlig ikke har´- tilstanden som jeg fikk grundig nok av i de 25 første årene av mitt liv, i forhold til, særlig min mor. Å redde hennes ansikt utad kostet meg mye av min barn-, undom og voksenliv og kroppen min kommer til å svikte hvis jeg prøver å gå inn i det igjen.
Enda en ting er at det kanskje ikke var Varas hemmelige drøm å starte en Cafe eller bar i det hele tatt... Hun har jo designet hele greia fra bunnen og gir uttrykk for at det nok heller er slikt som hun vil jobbe med, det er hun jo veldig dyktig til, så jeg burde nok gravd mer i hva hun ville gjøre og ikke bare antatt at hun ville eie ett serveringssted. Joda, som antatt hun kan bransjen her i Thailand, etter 30 år i Pattaya, og hun er flink, også etter Vestlig målestokk, men det er på interiør og klesfronten hun virkelig skinner. Jeg angrer litt på at jeg ikke ´intervjuet´henne dypere og ble bedre kjent med henne før jeg blandet penger inn i det. Jeg har kjent henne i to år, men bare fra barstolen i Pattaya. Tabbe, som andre forhåpentligvis kan unngå.

Vel, jeg går nok ikke dypt inn i barmhjertighetsprosjekter igjen, særlig ikke i en fremmed kultur.
En annen lærdom er at selv om jeg har blitt flinkere til å fokusere på det (lille) jeg vil her i livet er jeg ikke flink nok til det enda. Ideen om å hjelpe ett menneske, helst kvinne, til å realisere en drøm har vært med meg i minst 10 år, men det er altså både mer krevende og komplisert enn jeg trodde og blekner dermed som noe jeg kan få til godt.

Så igjen må jeg kjøle ned bokprosjektet litt for å være mer tilstede i Cafeen til Vara. Hvertfall så lenge jeg er her, så får vi se hvor lenge det blir, jeg begynner å bli mett av alle nye ting og alle overazzkelser...

Jeg har vært på en visumforlengelsestur til, til samme grenseovergang til Kambodsja. same, same as last time, but (selvfølgelig) different. Denne var mer slitsom enn forrige gang, men annerledes. Det som transportmessig skulle vært plankekjøring med en og samme minibuss begge veier, slik det var sist, ble til 4 minibusser, 3 taxier og mye lenger tid. En forklaring er det liten vits i å be om, hvis du med sikkerhet vet at de forstår hva du ber om og du forstår det de, alltid hjelpsomt svarer kan det godt være noe de finner på i farta for å slippe å miste ansikt... Dessuten så jeg denne gangen ett oppslag ved siden av luka til grensevakten som sjekket og stemplet passet mitt som sier at man bare har lov til å være i Thailand i 3 måneder i læpet av en 6-måneders periode. Jeg er nå inne i min 4...

Jeg har fått besøk her, og det setter jeg pris på. Grethe har kommet og det er godt å ha noen å snakke Norsk med, man mister mye identitet og blir ganske funksjonshemmet av å ikke kunne kommunisere på det språk man kan best.
Hun tok ett stilig bilde av meg her om dagen, det kom en annen kar på beøk hit til bungalowen også: vi trodde det var en sort, like liten skorpion uten hale, men den hadde spenst for plutselig hoppet den sikker 10 cm og over på ett bilde på veggen. Når jeg fikk lirket den ned derfra og på en pute jeg holdt under spant den en tråd og hang seg fast i den. En liten edderkopp med noe som liknet mikro-hummerklør med andre ord. Den havnet etterhvert over på puta og tøffelhelten i meg våknet til nye bravader. Grethe fikk tatt ett bilde av med bærende på pute og Croc-sko på vei ut av døra.

Hm: ukjente skorpioner og edderkopper, å uvitende bli viklet inn i relasjonssystemer som pluteslig virker mer konservative enn noe jeg har sett i Norge, dype flashbacks fra en oppvekst jeg prøver å fordøye og bli kvitt, og å bli klar over at jeg bryter oppholdstillatelseslover Thaiene har laget...
Er det noe som forsøker å fortelle meg at jeg bør fremskynde hjemreisen tro?...

Velvel... Nok for nå, mer etterpå...

Tøffelhelt Beckmann

1 comment:

Joshua said...

Fabulous this blog boob is!


PALAVROSSAVRVS REX