Vara's Cafe og cocktailbar ++

Heisann.

Da er det bare aa oenske velkommen til Vara's Cafe og Coctailbar i Kai Bae, Koh Chang, Thailand!

Vi aapnet i gaar, big time! Masse gjester og ikke hjemme foer i dag tidlig. Veldig bra.

Jeg tror cafeen til Vara kommer til aa gaa bra, hvertfall med henne ved roret. Hun har faat ei hun stoler paa fra Pattaya, Nueng, 26 aar, til aa hjelpe seg og jeg tror nok at Lek, veninnen til Vara, kommer til aa jobbe der og.

Til venstre for Cafeen ligger en av de Indiske skredderne, til hoeyre ligger Ting Tong bar.

Det er bare aa legge seg flat og skryte villt av jobben Vara har gjort og gjoer og jeg tror nok den kommer til aa baere store frukter for henne. Hun har som nevnt faat hjelp av Mr. Ped, som har bar paa andre siden av den Indiske skredderen til venstre for oss, og her ser dere mer av resultatet:

Her er baren utenifra igjen:

og her er ett bilde tatt fraandre siden, paa litt lenger avstand:

Bilder tatt paa dagtid kommer. I dag og i morgen er det stengt igjen pga. valget her.

Selv er jeg egentlig maalloes over hva Vara har faatt til, det er veldig koselig aa sitte i Cafeen og det er hun som har bestemt omtrent alt, bortsett fra skrifttypen paa skiltet.

Mer som er vidunderlig koselig, denne gangen ett par bilder av terasse med kaffekrok paa bungalowen som faren til Mr. Ped har bygget og ledet arbeidet med.

De har senere flyttet paa 4-5 traer og store planter saa utearealet har blitt svaert koselig det og! Thaiene er utrolig flink til aa gjoere ting koselig, men de har sin egen maate aa jobbe paa, som ikke er helt lett for en forvirret utlending aa komme inn i. Ikke har jeg lov heller...

Saa over til noe ikke saa koselig: Vara og jeg har hatt vaar foerste ordentlige krangel. Over en filleting saaklart, og det er nok ett resultat av at jeg trenger mer plass, ro, min struktur og rom rundt meg. Det er en del ting hjemmefra jeg begynner aa savne.

Saken var at de tok stroemmen paa hele oeya her paa torsdag, paa ett doegns varsel... Forhaapentligvis fordi de skulle oppgradere noe, men uansett ble jeg saa irritert at jeg etterhvert mistet taalmodigheten. Vara ordner veldig mye og det meste blir veldig bra, men det er litt uvant for meg f.eks. aa ikke finne underbuksene mine fordi Vara har funnet en for henne enda ryddigere maate aa organisere ting paa, og da ble det skjaerings naar til og med hun slaar ut med armene og sier at det ikke nytter aa endre paa at det er saa lite ryddighet fra myndighetens side ovenfor egen befolkning og naeringsliv.

En annen ting som har skjedd er at jeg har vaert i Cambodia paa det som kalles visarun for foerste gang. Det var ikke spesielt trivelig, maa jeg dessverre si og det er tragisk aa se hvor daarlig den Cambodianske administrasjonen klarer aa benytte seg av den store ressursen som de har i sin egen befolkning, saerlig hvis de hadde faatt helse og utdanning.

Etter 20 minutters hvileloes tigging fra en 12-13 aarig gutt og lillesoesteren og moren hans maatte jeg vise at jeg hadde penger for aa betale for visaet tilbake. Jeg hadde ogsaa blitt mer eller mindre frivillig geleidet dit ting skjedde av noen unge menn som antakelig var taxisjaafoerer e.l. og ville gi dem tips. Naar de fikk det ba de om mer, og i loepet av 3-4 sekunder hoerte jeg stemmer baade fra hoeyre, venstre side og bak meg som vill ha penger. Da kjente jeg taalodigheten briste, og kroppen gikk inn i 'Fight or Flight' modus. Men siden jeg paa ingen maate vil havne i konflikt med Cambodianerne i Cambodia hvit som jeg er, ble det flight. Jeg braaloep unna, 10-15 meter mot grensen.

Ikke noen koselig opplevelse, men jeg maa nok igjennom det igjen, hvis jeg skal vaere her...

Vel, til slutt ett delvis jungelbilde fra en tur Green Chang og jeg tok til soerenden av oeya:

Vi mailes!